Sumlevoll

Om sex, drugs & rock and roll, hvorfor & hvordan, salt & vennskap, konfesjon - Hva tror du, mann?

2011-09-02T00:41:00.000+02:00

Jeg blir spurt regelmessig om hvordan jeg forholder meg til ulike ting siden jeg er kristen. Jeg blir spurt ut om sex, politikk, alkohol, penger, egoisme, etc, etc, etc. Tidligere forandret min egen overbevisning seg utifra hvem jeg snakket med; snakket jeg med en konservativ læstadianer kunne jeg være enig med ham, selv om jeg dagen før hadde vært like enig med en feministisk rødstrømpe som mente at Gud var kvinne. Jeg har i ettertid skjønt at mye av dette var en uvilje til konflikt og menneskefrykt, men også en ganske vaklende konfesjon

Sagt med andre ord: Jeg visste ikke hva jeg trodde på.

Det er viktig å vite hva man tror på, og det er viktig å vite hvordan man skal svare. Kolosserne 4,6 formaner oss å alltid tale vennlig, men krydret med salt slik at vi vet hvordan vi skal svare enhver!

Gjennom årene har jeg vaklet mye i de ulike spørsmålene, og ikke helt visst hvordan dette skal besvares. Jeg har sett at bibelen sier mye om alle de tingene som er nevnt over, og jeg har erfart at ting ikke alltid er svart/hvitt, men at det ofte ikke er like relativt som vi liker å tro at det er.

På issuen om sex for eksempel finner man mange gode vers på at det er en gave fra Gud, men blir da sex en udelt positiv ting i alle settinger? Du sier kanskje; "selvfølgelig ikke, lite teit å si, Sumle!" Eller kanskje du sier "seff, grønt lys!" Spørsmålet mitt til deg, leseren, er ikke hva du svarer, men hvorfor du svarer det du svarer. Om du svarer "Seff, grønt lys", hvorfor velger du bort det bibelen sier imot? Om du svarer "selvfølgelig ikke", hvorfor gjør du det?

Det hjelper ikke være salt om man er kjipt salt, og det hjelper ikke å være vennlig om man ikke er venn nok til å si hvor grøftene er.

Vi må ut ifra bibelen vite hva som er rett og galt, men også hvordan vi formidler hva som er rett og galt. Med alkohol er saken betent, men absolutt noe man bør bruke tid på å besvare riktig. Som kristen har jeg vært i begge grøftene: total avvisning og total aksept for alkohol (i tilfelle noen lurer: ingen av disse har et fnugg av bibelsk sannhet i seg).

Spørsmålet blir hvordan vi responder til det kulturen tilbyr oss:

Skal jeg avvise det (sex, politikk, penger, alkohol) ?
Skal jeg motta og akseptere det?
Skal jeg reimplementere det? (innføre begrepet fra en annen synsvinkel)

Hvordan må så bli etterfulgt av et hvorfor, ellers har ikke "hvordanet" noen verdi, og kan kastes i søpla merket med "ureflektert vrøvl". Alle standpunkt bør ha veloverveide beslutninger, og hvorfor? Fordi en uoverveid beslutning ikke tåler angrep. En fin test på om man har "hellige kyr-issues" er å stille seg selv spørsmålet "hvorfor"? PS: "det er verdslig" er ikke et godt nok svar.

Hvorfor engasjerer jeg meg politisk/hvorfor ikke?

Hvorfor unner jeg meg en iPhone/hvorfor ikke?

Hvorfor har jeg sex før ekteskapet/hvorfor ikke?

Hvorfor drikker jeg øl/hvorfor ikke?

Hvorfor velger jeg en utdannelse/jobb som gir masse penger/hvorfor ikke?

Mange av svarene til disse issuesene besvares ikke direkte ut fra bibelvers, men besvares ut ifra summen av Ordet, og utifra Guds gjerning i ditt liv. For eksempel: Om Gud leder deg til et yrke som lønner godt vil ikke motivasjonen for utdannelsen være penger, men å tjene Gud (disclaimer: denne argumentasjonen er ikke almenngyldig for alle punktene nevnt over).

Poenget med alt jeg skriver her er: Vit hva du tror på, og hvorfor du tror det, og hvordan du møter det. Vennligheten har ingen kraft uten saltet, og likeså har hvorforet ingen kraft uten hvordanet. La oss være hele i vår ferd, og hele i vår tro. Dette gjelder også på områder utover de som er nevnt i denne posten - de er bare eksempler.

Om du ikke vet hva du skal tro/svare/mene om ting: Finn det ut.

Her er noen klipp fra "The elephant room" som trigget litt skrivelyst i meg. De er korte, kjempeinteressante, og til tider vittige.

Contending and Contextualizing

What Will You Teach Your Children about Alcohol?

Evangelistic vs. Doctrinal Preaching —part one

Gun-Collectors, Not Soldiers

Nailing the Essentials

Stolt del III.

2011-04-25T02:02:00.002+02:00

Jeg er skyldig, jeg er skyldig, jeg er skyldig!

Dette er det som mer enn noe annet slår meg når jeg nærmer meg Gud. Når jeg nærmer meg det Hellige blir jeg kledt naken, jeg blir avslørt. Alle mine motiver, alle mine egne ambisjoner, ønsker, begjær, lyst, selvrettferdighet, mitt hat og mine dypeste tanker er avslørt. Jeg kan ikke forestille meg noe mer fryktinngytende enn Guds nærvær. Jeg kan ikke forestille meg noe bedre enn Guds nærvær.

You know me, yet You love me.

- Delirious?

Denne lille tekststrofen fra en Delirious-sang treffer meg hver eneste gang jeg hører den. Det er et mirakel i seg selv at en Hellig, rettferdig og allmektig Gud kan møte meg uten å gjøre ende på meg. Gud kjenner meg, Han kjenner hver krik og krok av meg, og til tross for dette har Han lagt sin elsk på meg.

Hvorfor?

Det fins ingenting som er mer ufortjent enn at Gud elsker meg. Gud burde hate meg, så hvorfor elsker Han meg?

Gud erklærer den ugudelige rettferdig.

Jesus tar på seg menneskers skikkelse, kommer ned til oss. Lever det livet jeg ikke kan leve, tar på seg den straffen jeg ikke kan unngå, gir ved sin oppstandelse oss del i den rettferdigheten jeg ikke kan oppnå i egen kraft, og gir meg del i en arv jeg ikke kan fatte.

Jeg er skyldig! Jeg er skyldig! Jeg er skyldig!

Og nettopp i det at jeg er skyldig får jeg del i det Jesus gir oss på korset. Evangeliet, de gode nyhetene, er ikke for de som fikser alt - de fins ikke - evangeliet er kun for syndere, evangeliet er kun for føkkups. Det var JEG som korsfestet Jesus - mine synder holdt Ham der. Det var MIN skam Jesus fikk over seg, og i den skammen som er korset finner jeg det eneste som jeg kan være stolt over:

Min Frelser, Jesus Kristus. Som døde, oppsto på den tredje dag og som kommer igjen for å dømme levende og døde. DET er min Frelser! Og Korset er min stolthet!

Å død, hvor er din brodd?

- Sumle

Stolt del II.

2011-04-23T02:34:00.002+02:00

Vi har alle en tilbøyelighet til én av de to ekstremene: Lovisk eller Libbis.

Quick breakdown:
- En Lovisk person er en typisk fariseer. Missforstå fariseerne rett: de var plettfrie på Jesu tid! De kunne bibelen (GT i allefall) på rams, og var mer from enn moder Theresa hele gjengen. De var den religiøse eliten idet at de fulgte det som sto skrevet til punkt og prikke. I dagens samfunn ville de hatt en fromhet vi bare kunne sikle etter, men Jesus gikk i rette med dem, og kalte de ormyngel og ymtet frempå at mødrene deres hadde hatt seg meg shtøggen sjøl. Spørsmålet blir hvorfor Jesus gikk i rette med noen som sto Han selv så nært teologisk og i livsførsel?

De tok stolthet i sin egen rettferdighet. Det hadde sin egen fromhet på display, sånn at alle kunne se! De ble fordømmende idioter som jobbet mot Guds rikes fremgang i stedet for å jobbe for at folk kunne møte Gud. De fratok håp, de hevet seg over når den eneste som står over noenting som helst er Gud. Dette var deres synd.

- En Libbis er kort og godt en som ikke bryr seg nevneverdig med loven, og som hever opp nåden og evangeliet for å si: "Vi har fått syndenes tillatelse gjennom Jesu død på korset. Måten vi lever på har ikke så mye å si, fordi Gud har frelst oss, og så lenge vi er grei og snill kan vi gjøre som vi vil!".

Det som er vranglæren med en slik lære er at det ikke fins noenting som er galt. Synd er et fremmedord, og loven er utvisket. Ifølge Jesu egen lære er dette komplett galt og ikke forenelig med noen kristen praksis: Han kom for å oppfylle loven, Ja, Han radikaliserte loven. Gjennom evangeliene ser vi gang på gang at det er de som holder loven som Jesus regner for de som "elsker Ham". Ja, hvordan kunne noen være salt for sine omgivelser om alt var greit? Om det ikke fantes én standard har kanskje saltet mistet sin kraft?

Alle har vi enten en tilbøyelighet til Loviskhet eller liberalisme. Dette har ikke sin rot i at vi bare misforstår alt, nei, jeg tror vi som mennesker skjønner veldig godt hva som ærer Gud og hva som ikke ærer Gud - i allefall på et semi-bevisst nivå. Vårt problem ligger på hjertenivå: Vi søker oss konstant bort fra Gud, og hjertet er en pådriver for dette. En tro uten DHÅ´s gjerning i oss vil føre oss ut i enten loviskhet eller liberalisme.

Så hva er vår vei ut av dette? Hvordan balansere mellom loviskhet og liberalisme?

Løpe til Jesus.

Drit i å balanser, drit å prøve noenting som helst. Men søk Ham som er livgiver, og som rettleder og som overbeviser om synd. Det fins en tredje Vei, en Vei som ikke er lovisk eller liberalt, men som er kilden til alt som er liv, glede og kjærlighet: Jesus.

- En Kristen er en som anerkjenner sin egen tilstand og ser at det ikke fins noen måte å følge loven på. En kristen innser at han er fordømt og umulig kan "redde seg selv".
- En Kristen er også en som har fått et glimt av korset, og klynger seg til det. Med korset ble all vår skyld betalt, og vi får del i Jesu rettferdighet, ja, gjennom Jesu død på korset blir vi også rettferdigjort - Det fins ikke anklage mot oss lenger. Dette er evangeliet: Jesus Kristus, død og oppstått for oss slik at vi kan komme frem for Faderen Rettferdig!
- En Kristen er også en som elsker Jesus for det Han har gjort, og tror på Ham. Enhver som da tar Jesu ord på alvor ønsker også å følge loven, og ved DHÅ´s kraft i den kristnes liv vil dette komme som en naturlig frukt av felleskapet med Ham.

Vi snakker her om lov og evangelium. Lovens bokstav krever og er nådeløs, mens evangeliets blod ikke setter krav og er full av nåde. Gjør dette loven ond? Slettes ikke! Den er jo gitt av Gud, og har Gud gitt oss noe som er ondt?! Nei. Loven er god såfremt den brukes riktig. Evangeliet er godt, det er det vel ingen tvil om. Men det som blir utfordringen er å se hva lov er og hva evangeliet er.

Evangeliet er grunnlaget, det er egentlig alt, og det eneste man trenger å tenke på (i utgangspunktet).
Loven er nå i den nye pakt blitt en frukt av det som skjer når vi tar imot sannheten i evangeliet. Da vil den Hellige Ånd ta bolig i oss, og begynne å helliggjøre oss. Dette vil skje som en naturlig konsekvens av å søke Gud, og vil ikke være en konsekvens av egne handlinger (det nytter ikke å strebe).

Vi ser her at loven ikke har mistet sin autoritet, men at den frembringes i den troende som en frukt, og ikke som harde regler. En frukt av å elske Jesus er å følge loven.

Men hva så om jeg ikke klarer å fullkomment følge loven, elsker jeg da ikke Jesus? Gå tilbake til evangeliet, hva var det? Nettopp: grunnlaget. Alt er gjort ferdig, søk Jesus og Han vil gjøre det ferdig i deg. Det fins ingen fordømmelse for den som er i Ham.

I denne påsken har Barabbas vært en kar som har interessert meg litt. Hvem var denne karen? Navnet Barabbas betyr "Sønn av en far", eller "Sønn av en mester". Ironien her er Gudegitt: Sønn av Gud blir slaktet, og sønnen av mennesker blir reddet ved at Guds Sønn blir drept. Han hadde ikke fortjent sin frihet, men den ble gitt han. Den var ikke gratis, den var dyrkjøpt. Og hvem er Barabbas? Det er deg. Det er meg. Det er oss.

Loven har masse krav, og som Barabbas er vi fengslet og kommer til å dø for vår synd om vi ikke betales for. Evangeliet har ingen krav, og det er Jesus som tar på seg vår skyld og lar oss løpe til frihet idet han piskes, spottes, nagles opp til et kors og dør en sakte og smertefull død. For deg. Evangeliet gir meg lyst til å ikke begå de overgrep som førte Jesus til korset, ikke fordi det kreves av meg, men fordi jeg ble elsket mens jeg enda var en fiende av Gud.

Les: Romerne 6, og takk Gud.

- Sumle

Stolt del I.

2011-04-23T00:22:00.001+02:00

Gud gjør mye i livet mitt, og jeg er stolt over dette. Det føles veldig rart å starte et blogginnlegg sånn, men jeg starter ved den rotne rota, og tar den videre. Litt av min "story" er at jeg var et håpløst tilfelle som Gud tok tak i og pustet liv i. Jeg har gått fra død til liv på veldig mange områder. Jeg har gått fra å tenke stort sett på min egen komfort og hva som tjener meg til å tenke mer i baner av Guds rike (håper jeg i allefall). Jeg har gått fra å se min egenverdi, og dermed kunne se andre menneskers verdi i lys av den verdi jeg tilskrives i navnet Jesus Kristus. Jeg har fått en evne til å se høyere enn jeg gjorde før, tenke høyere enn jeg gjorde før og handle høyere enn jeg gjorde før. Og det gjør at jeg føler meg spesiell i Guds rike, ja, man kan si at jeg nesten er litt stolt.

Hvorfor stolt?

Dette var spørsmålet DHÅ spurte meg når jeg takket Han for det han hadde gjort i mitt liv. Hvorfor stolt? Jeg hadde ingen gode svar, og jeg gjenkjente fort at Han ikke kom til å slippe taket i dette spørsmålet. Ja, hvorfor er jeg stolt over noe jeg ikke har noen ære i? Jeg har ikke gjort noe for å fortjene Guds gunst. Jeg har ingen del i æren for hva Gud har gjort i meg, og jeg har i allefall INGEN ære i at jeg er kalt inn til et liv med Ham, og at jeg tar disse stegene mot Gud, ja selv det har Gud all ære for. Dette traff meg i hjertet når jeg for en tid tilbake snublet innom efeserne 2 en kveld:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.
Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

Ef 2, 1-10

Etter jeg hadde lest dette måtte jeg omvende meg til den sannhet at jeg ikke har noe å rose meg over, men kan være stolt og skryte av Ham som har vist en sånn som meg så mye nåde at jeg kunne reise meg fra et liv i håpløshet til et liv som leves for Ham som er Jesus Kristus, den Levende Guds Sønn.

Ekstra vers: Matt 16, 17, Joh 1, 13, 1 kor 1, 30 +++ osv. LES!

- Sumle

Ulm

2011-03-30T13:08:00.002+02:00

Jeg innså nettopp at jeg har en blogg.

Her skal det snart skrives. Bare en "heads up" til alle dere som har regnet bloggen for død.

Jeg har i det siste tenkt mye på to ting: Den Hellige Ånd og Gudsfrykt. Gjerne i kombinasjon. Rug litt på den, og tenk noen tanker ;)

Snakkes!

- Sumle

Fake it 'til you make it/det gode liv/frukt&frø/Hva tror du på?/Vi tilbys Gud.

2011-01-06T19:49:00.004+01:00

Fake it 'til you make it!
Skitt, er det noe jeg hører mye, så er det nettopp dette: Fake-it-'til-you-make-it. Selv om uttrykket har et litt annet bruksområde enn kristenlivet, så slo tanken meg her om dagen: Hva om det er slik vi lever kristenlivet?

Fake it 'til you make it?

Ja.

Hva ligger til grunn for troen vår? Håper vi å få "det gode liv" gjennom å følge Jesus? Håper vi på den perfekte ektefelle? Håper vi på å bli respektert som en from og vellykket person? Håper vi på å bli akseptert og godt likt av mennesker?

Noen ganger kan det føles som om livet leves ut fra denne tankegangen: Jeg vil ha godene av å være kristen, men jeg vil ikke kjenne Gud.

Jeg faker, så kan jeg høste frukten uten å så frøene.

Basic-dummy-kunnskap sier at dette ikke funker i lengden. Dette er sant i alle aspekter: Du kan ikke fake hvem du er, eller hva du gjør i lengden - Det vil bli åpenbart til slutt.

Så hva får oss til å tro at saken er annerledes med Gud? Er det skriften? Definitivt ikke. Er det noe vi kan slå fast med sikkerhet, så er det at vi ikke kan lure Gud. Han lar seg ikke spotte, og han kan ikke holdes for narr.

Hva tror vi på om kristenlivet bare blir et spill for galleriet? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi virker hengitt i det vi sier, men i realiteten ikke gir en døyt i Guds rike? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi sier vi elsker vår bror, men baksnakker han ved første anledning? Ikke Gud.

Hva tror vi på om vi hever oss over de som bare ikke klarer å skjønne ting, og tenker om oss selv at det er VI som har skjønt det? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi hengir oss selv til Gud i lovsangen (les:musikken), men er likegyldig til den som sitter ved siden av oss? Ikke Gud.

Så hva tror vi på?

Vi tilbys Gud, men nøyer oss med en episode Family Guy.
Hele veien har Gud armene strukket mot oss. Han tilbyr oss relasjonen med han. Intimitet. Men hva velger vi? Jeg sier igjen: Hva velger vi? En gang til:

HVA VELGER DU? HVA TROR DU PÅ?

Hvem er Gud for deg om han ikke er verdt mer enn en "like" på facebookprofilen din?

Hele veien har vi valget om å ære Gud (1Kor 10, 31), og å velge Gud. Vi har muligheten til å ha fellesskap med universets skaper, vår frelser og bror - Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Vi tilbys Gud! Vi har mulighet til å sitte ved Guds føtter og lytte, fortelle, spørre og be. Hva gjør vi?

Men hvordan kan vi velge Gud?

Enkelt.

Formelen er simpel, og det er intet nytt i det, det er det vi har blitt lært i alle tider:

Les bibelen. Studér, mediter, og les!
Be. Ikke for å forvandle Gud, men for å selv bli forvandlet. Be "din vilje skje, Gud", slik som Jesus i Getsemane.
Tjen. Ikke bare gå i kirka, tjen den. Slutt å gå i kirka, og begynn å være kirka.
Feir livet. What? Ja. Jesu liv var preget av glede, han var en glede for hele folket (Luk 2,10), og han brukte så mye tid på fest og glede at fariseerne kalte Han for en storeter og vindrikker som var venn med tollere og syndere (Luk 7, 34). Vi er også kalt til en slik glede i Jesus Kristus (Fil 4, 4), og ikke bekymre oss unødig for morgendagen (Matt 6, 34). Nå må det understrekes at vi ikke er kalt til fråtsing og fyll, men til å stadig fryde oss over Guds godhet.
Del. Ikke vær kjip; del! Dette er misjonsbefalingen: Del det dere har fått.

Jesus døde for oss som ikke strekker til, og Han døde for alle som ikke tar Han på alvor. Nåden gis gratis, men den var dyrkjøpt: Den kostet Guds egen sønn livet. La oss ikke spotte Gud ved å pisse på nåden (rom 6,1ff). La oss ta Gud på alvor, og søke fellesskapet med Ham - det kan vise seg å bli det beste du noensinne har gjort ;).

Til sist en liten oppmuntring:
Omvend deg, Guds rike er nær!

- Sumle

Hvor menneskelig var Jesus?

2010-12-27T23:51:00.002+01:00

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har en fanboy i meg. Jeg er fanboy av marshill. Derfor vil kanskje noen av dere tenke at denne prekenen ikke er til dere, men det er den. Den er til alle. Marshill-fanboy/girl eller ikke. Den er morsom og gripende på samme tid. Den snakker om det som betyr noe: Jesus. Se den.

- Sumle

Jul.

2010-12-24T01:22:00.003+01:00

Jul er tiden for meg hvor ting faller litt mer på plass. Perspektiv på ting kommer luskende tilbake sammen med attervendingen til de nordlige deler av landet. Jeg har les ut en bok allerede (ok, den var halvlest, men kom an - det er jul), og jeg har begynt drømmingen mot det nye året.

Hva 2011 kommer til å inneholde for meg vil jeg i tradisjon tro ikke dele på bloggen da den ikke har som mål å være i det sporet. MEN jeg kommer til å dele tanker og perspektiver. Drømmer. Meninger.

Men nå erre jul, og juletiden skal nytes til det fulle.

Det er noen saker som jeg tenker på for tida, og som jeg tenker å dele, og det kommer til å slå mange veier:

Et direkte sitat fra Perry Noble har satt en tankevekker i meg, som jeg tenker mye på om dagen: Ain't it funny how everybody wants to sleep with a church, but nobody wants to commit to one? For de som kjenner meg vet de at dette ikke er en karakteristikk på meg, men det er desverre mer regelen enn untaket for kirken. Her kommer noen tanker etterhvert. Tygg litt på den!
Bare fordi du er aktiv med Gud (engasjert i ting i kirka, etc), betyr ikke at du har intimitet med Gud. Denne treffer meg nok mer. Jeg er en ordets gjører, en Martha som heller gjør ting enn å høre. Dette gjelder kanskje mange av oss?
Relasjonær isolasjon. Et begrep (muuuligens selvlaget, men jeg liker det) jeg tror gjelder mange av oss. Vi er veldig sosial, og veldig "event-orienterte". Vi gjør mye. Får med oss mye. Men mister vi de nære relasjonene på veien?

Tygg litt på disse i jula. God Jul!

Takk Jesus du ble liten for oss
ble ydmyket og hamret til et kors
der viste du deg større enn alt
større enn alt.
David André Østby - Større enn alt

- Sumle

Guds vilje - It's messy you guys.

2010-12-06T01:25:00.005+01:00

*Redigert grunnet usammenhengende babbel. Forhåpentligvis høres dette mer fornuftig ut.*

Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste kristen som ikke ønsker å være i Guds vilje med livet sitt. Vi dagdrømmer om Guds vilje og hvor rosenrød den skal være, og hvor mye alle skal holde hender, le, drikke og spise, leve livet, og prise Gud litt i samme slengen.

Guds vilje for livet ditt går ofte andre veier enn det du tenker.

Nederlag. Seier.

Glede. Gråt.

Død. Oppstandelse.

Jesu liv var ikke rosenrødt og fint hele tiden. Det var kontrastfylt. Det var tider hvor det var vanskelig. Det står ikke at Gud er hos de som fikk det diggest i livet, eller hos de med mest suksess. Nei. Han er hos de fattige. De som er nedtrykket i ånden. De som sliter litt med å få ting til å gå opp. Der er Gud.

Se på Abraham. Se på Josef. Se på Moses. Se på Jesus.

Skitt, så messy.

Så hvorfor ber vi Gud: gi meg det jeg drømmer om. Gi meg ditt, gi meg datt, gi meg iphone Gud! Wow, Gud, gi meg det, det er så awesome, så det MÅ jo bare være din vilje at jeg skal få det!

Men Guds vilje er sjeldent det vi tenker er Guds vilje med våre liv. Har du merket det? Gud tar deg andre veier. Ja, Han tar deg veier som du aldri selv tenkte å gå.

Så hva sier jeg? Jo: Guds vilje ser kanskje ikke alltid like bra ut i dine øyne, men Hans vilje er det beste for deg. Det tar ikke alltid form av det diggeste i verden, kanskje det tilogmed ser nasty ut - hvem vet.

Kanskje det vennskapet du har med denne ene personen bare virker dødfødt, men kanskje Gud bygger karakter i deg gjennom dette vennskapet?
Kanskje din egen besserwisserhet kommer slamrende tilbake i fleisen på deg - kanskje Gud vil si deg noe?
Kanskje hele livet går ad undas - kanskje Gud brøyter plass i livet ditt?

og så videre....

Det gjør ikke livet lett at vi kan finne Guds vilje i ting, men det gir ting mening. Substans. Det gjør det verdt å kjempe seg gjennom det. Det gir visshet om at vi har en Gud som har kontrollen, selv om vi ikke har det til tider. Det gir meg visshet om at Gud er god og at Hans kjærlighet overgår min forstand.

Det gir håp.

- Sumle

Livet går til helvette, men nei, det gjør det ikke.

2010-11-21T01:46:00.003+01:00

Noen ganger føles det sånn: F****! livet går til helvette. Tankebygninger kan utfordres, relasjoner går nedenom, følelsene sier crapp! når alle andre sier hurra (all bannskapen har en mening, ro deg ned, jeg er ikke så langt på jordet).

Realiteten slår ned i deg som et lynnedslag: Skitt, er det sånn det er? Livet går virkelig til helvette.

Jeg er i en sånn sesong nå. Der alt kan føles meningsløst og fånyttes. Det kan hende at folk man trodde var venner viser seg å miste interessen når du ikke har så mye å gi. Ting du tok for å være sant viser seg å ikke nødvendigvis være det. Du investerer mye i noe og høster dritt i retur. Alt går fremover, men du stagnerer. Du er ikke der du burde være, og du vet det.

Så hva er det som skjer?

Jeg tror Gud har en plan med alt, og at Han er igang med prosesser lenge før vi blir oppmerksom på situasjonen. Jeg tror Gud river, drar og pirker. Jeg tror Gud bygger tempel.

Så ja, ok: Livet går ikke på skinner hele tiden. Og ja, ting blir litt "messy" i livet til tider. Men vet du hva: Slapp av, Gud bygger.

Gud stiller oss på valg hele tiden. Kanskje du skal bryte opp, kanskje du skal gi slipp på noen vennskap for å investere i nye, kanskje du skal ta nye steg i områder du ikke har tatt så mange steg før, kanskje du skal ta et skritt tilbake?

For mitt vedkommede akkurat nå vet jeg kun én ting, og det er at ting ikke kan forbli det samme. Jeg har valget mellom å gå et skritt nærmere Gud, eller et skritt bort fra Gud. Valget sånn sett er klart: Jeg vil gå et skritt nærmere Gud. Men hvordan vil det se ut? Ikke vet jeg....

Men Gud vet, og det er betryggende. For meg.

- Sumle

Jesus sier: Kaffe er seriøst.

2010-08-30T01:06:00.004+02:00

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.
- matt 5, 37

Jeg tar meg selv i det: Å si setningen "Hyggelig å møte deg, vi må ta en kaffe en dag" uten å ha noen intensjon om å gjøre det. Kanskje et ønske, kanskje en tanke om at det faktisk hadde vært hyggelig å ta en kaffe, men ingen handling.

Ord er virkningsfull, selv ord uten innhold har en virkning.

Jeg skjønner godt Jesu ord i bergprekenen: Ikke si at du skal gjøre noe uten å gjøre det. Ikke gi inntrykk av at du skal gjøre noe for så å drite i det.

Å si "vi må ta en kaffe en dag" uten å følge det opp med invitasjon til kaffe blir litt som å pisse på menneskers selvfølelse: Du er grei, men bare nok til at jeg vil late som at jeg bryr meg om å bli kjent med deg.

Jeg har selv en laaaang liste på mange mennesker jeg "skal" ta en kaffe med, og blant de er det vel 2 eller 3 jeg faktisk tar en kaffe med. Jeg har også en laaaaang liste med folk som sier de vil ta en kaffe med meg, og av en eller annen grunn er det på en måte litt sårende at det ikke skjer. Ikke veldig sårende, men når jeg tenker meg om så setter jeg spørsmålstegn ved deres oppriktighet. Liker de meg, eller vil de bare selv bli likt? Blir jeg likt om jeg slenger rundt med falske invitasjoner? Bygger jeg relasjoner med mennesker om jeg gjør slikt?

Nei. Jeg bryter ned relasjoner, og gir grobunn for usikkerhet.

Fra nå av: Ikke snakk om kaffe uten å mene det. Kaffe er seriøst, ikke for pingler. La oss ikke være løs i snippen med de vi inviterer på "kaffe en dag". La oss være ordets gjørere.

Dette handler om kaffe.
Det handler om familie.
Det handler om Relasjoner.
Det handler om Gud.

Ta Gud på alvor: Kaffe er seriøst.

Vei, lys, Kjerag, sti, etc.

2010-08-24T00:08:00.003+02:00

Vi er alle på vei et sted. Til skolen, til jobb, på vei hjem, you name it. Vi er på vei mot ekteskap (enten som kirke eller som enkeltperson), himmelen, utdannelse og bedre økonomi. Selv var jeg i sommer på tur mot Kjerag (Fjell ved Lysefjorden). Jeg skulle på fjelltur, og jeg var på vei mot en fjelltopp som heter Kjerag. Se det: Meg på fjelltur.

For å nå fjellet må jeg gå riktig sti. Dette lærte vi «the hard way», da vi gikk av stien opptil flere ganger.

For å få en utdannelse må jeg gå den riktige veien og ta studiet.

Basic-dummy kunnskap det her!

Selv om dette er en basic sannhet, så skal jeg forsøke meg på en dristig påstand: Hverken gode intensjoner, drømmer eller håp får deg i mål.

oi.

Jeg er flink til å drømme, og jeg er enda flinkere til å sette meg mål. Dette er vel og bra, men det får meg bare et visst stykke på veien. Jeg har en liten bok med drømmer, hvor jeg også setter mål for å nå disse drømmene, og av de drømmene jeg har nedskrevet der er ingen av de oppfylt. Noen av drømmene er jeg på vei til å nå, mens andre bare forblir drømmer. For å se mine drømmer gå i oppfyllelse må jeg faktisk holde meg på en vei i retning av å oppnå den drømmen – ellers skjer det ikke.

Inn-med-teskje: Jeg når aldri Kjerag om jeg ikke følger stien dit.

På samme måte er det med livet med Jesus. Vi kan ha gode intensjoner, tanker om hva som skal skje i himmelen, overbevisning om at Han er virkelig, erfaring med Han, etc. Men om vi ikke holder oss på den rette stien, vil vi til slutt ende opp der den stien vi valgte bringer oss (Jf.m. Salomos liv).

Dette høres strengt ut, hvor er friheten? Hvor er nåden? Nå har jeg virkelig gått over i loviskhet sier du. Slettes ikke!

Jeg har en del venner som ikke lenger bekjenner seg som kristne. I sin tid var de brennende i sin iver, og var gjerne de som likte å rope høyt og flagge høyt sin tro på Gud (og INTET ondt om det, det var bra!). Ingen av disse (som jeg har snakket med i ettertid) mente at ting skulle skje som de gjorde, og ingen bare «fant ut» at Gud ikke var noe for dem. Det skjedde sakte men sikkert, kompromiss på kompromiss, helt til Gud ble relativ nok til å forkastes.

De valgte en annen sti som førte dem et annet sted en til Gud.

Så hva er vår sti?

Jesus (Joh 14, 6)

Det er det fine med frelsen: Vi er frelst, og går på Jesusveien. Vårt mål er felleskap med Jesus, så på mange måter er Jesus både veien og målet.

Hvordan vet vi at vi går på den rette vei?

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.

Sal 119, 105

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, som har sendt meg.

Joh 14, 23f

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Matt 22, 34ff

Ja.

Hold fast på det som er fast: Guds ord. Elsk Gud og elsk mennesker. Snakk med Gud, og gå på Jesusveien, og han vil lyse opp din sti og føre deg i ferdiglagte gjerninger.

Hva er da tilgivelse?

Tilgivelse er et veikryss der vi får muligheten til å vende oss bort fra stien som fører bort fra Gud, og vende oss mot stien som fører til Gud, og stien heter Jesus. Vi får alle tilgivelse, men det er alltid vårt valg om vi velger å ta imot tilgivelsen og svinge inn på frelsestien.

Hvilken sti går du på?

- Sumle

Tilgivelse

2010-05-01T02:37:00.002+02:00

Du må ikke tigge Gud for tilgivelse.

Du må ikke inngå avtaler med Gud for at han skal tilgi deg.

Du må ikke komme med bestikkelser for å glede Gud.

Din synd er betalt, for 2000 år siden.

Gå videre, og synd ikke mer.

2010-05-01T02:30:00.002+02:00

We worship God when we're honest with God.

Woah.

- Sumle

Hvem er jeg? Hvem er du? Sene natteskriblerier.

2010-04-28T00:47:00.003+02:00

(Disclaimer: Null korrekturlesning på dette, null planlagt struktur, men forfåpentligvis et fnugg av mening)

Jeg har akkurat hatt min årlige kritiske gjennomgang av mitt eget liv, og jeg skal ikke kjede bloggen med alt jeg har å jobbe med i mitt eget liv, MEN jeg tenkte jeg kunne dele en ting jeg alltid spør meg selv hvert år:

Hvem er du?

Dette spørsmålet berører de fleste av områdene i livet mitt, og ofte har mye av mine problemer noe med at jeg ikke helt husker hvem jeg er.

For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning.
(jak 1, 23-25)

Hvem sier Gud at du er? Hva har Gud kalt deg til? Dette er spørsmål du må stille deg, for vi glemmer så altfor lett.

Når vi glemmer hvem vi er begynner vi å frykte mennesker. Vi begynner å gjøre ting for å blidgjøre folk, og fordi dette vil gjøre at den og den personen syns bedre om meg. Kanksje vi får et klapp på skulderen? Kanskje vi tilogmed får hederlig omtale i for eksempel lederteamet, for det er jo der det teller å ha credz'n inne; hos lederne.

Men Gud ser til hjertet, MENNESKER ser til det ytre.

Vi har lett for å lure hverandre, og vi er sjeldent ærlige med ting. Meget sjeldent ærlige. Vi frykter hverandre så mye at vi bruker hverandre som brikker for å enten bli bedre likt eller like oss selv bedre. I våre liv har vi en tendens til å frykte hverandre og derav bruke hverandre.

Så hva kaller Gud oss til?

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og du skal elske din neste som deg selv (matt 22, 34ff). Den eneste vi skal frykte (og da ikke frykte på en creepy måte, men i ærefrykt) er Gud, og ut av og frykte og elske Gud blir det til at vi ikke utnytter hverandre, men at vi elsker hverandre.

Venner, la oss ikke søke et "Bra, du gode og tro tjener" fra mennesker, men fra Gud. Bibelen kaller oss til å tenke på andre enn oss selv. Vi er kalt til å tjene hverandre, ikke fordi vi kan få et klapp på ryggen selv, men fordi vi vil lovprise Gud for det han har gjort. La det være din lovsang å gjøre godt med folk. Bry deg, ta en kaffeprat, invester tid i folk.

Ja!

Og igjen: Ikke for din egen del, men for Guds del, fordi at han fortjener en lovprisning av en menighet som elsker hverandre.

Men tilbake til tråden: Hvem er jeg?
Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden.

Herre! Hjelp meg å ikke se dine barn som brikker i et spill hvor pointet er å komme seg lengst. Hjelp meg å se meg som du ser meg, og å se mine søsken som du ser de. Hjelp meg å elske de som ikke nødvendigvis har noe ekstraordinært å tilby, og hjelp meg å gi opp med mitt jag etter annerkjennelse fra alt annet enn deg.

-Sumle

Lovsangen var bra, men er den bra? Sene skriblerier uten struktur.

2010-03-15T00:54:00.004+01:00

"Lovsangen var bra!"

Denne kommentaren har jeg fått noen ganger i mitt liv, og alltid skurrer den litt. Lovprisningen var liksom fin... hmmm... Nå skal det sies at jeg vet hva som menes med disse ordene, og jeg er ikke flisespikker på området, så for all del: ikke vær redd for å gi komplimenter til lovsangerne!

MEN! Tygg litt på setningen: Lovsangen var bra.

Hva er lovsang? Lovsynger jeg nå?

Lovsang eller worship er tatt fra det greske ordet latreuo, som betyr å tjene eller å gjøre hellige handlinger, vi trekker også betydningen lovsang fra Halal som er hebraisk for å sette fokus på/skryte.

Sett i en slik kontekst virker vår tanke om lovsang fattig. Lovsang rommer mye mer enn hillsong og ungfila live. Det inneholder alt annet enn frysninger og god stemning. Sangen i seg selv er verdiløs og er å anse som dritt om leppene som synger ikke lovsynger. Og hvem er dommer over det? Gud, ikke vi.

Lovsang er å slutte å gå i kirka, og begynne å være kirka. Kirka eller menigheten om du vil er det Jesus gikk til korset for. Vi er en familie av f**cked up folk som er omvendt og forvandlet av Gud. Vi stiller alle likt; her er ikke vestkant eller østkant, jøde eller greker, hipster eller geek, men en haug av Guds barn samlet på et sted.

Vi er brødre og søstre.

Lovsang er å leve Jesuslivet. Det er å se sin neste, hilse på folk (selv om de ser shabby ut på håret), det er å be for de som trenger det, det er å høre på de som har noe å si, det er å tåle de som er litt røff i kantene, det er å lokke frem de som ikke tørr så mye, det er å se det som er bra i folk og si det, det er å sette ord på drømmene du har, det er å komme til Gud med alt, det er å gråte med de som gråter, le med de som ler, passe på de som er yngre, og lista går og går videre.

Som en lovsanger blir jeg utfordret av dette.

I mine kretser er det ofte snakk om "de veiene vi beveger oss i lovsangen". Ganske svevende, og det er lett å la seg villede til å tenke på uttrykk og måter å gjøre lovSANGEN på. Som ved et lynnedslag i bevistheten min slo denne tanken ned i meg for noen måneder siden:

Gud bryr seg ikke om spillinga di, han bryr seg om lovsangen din.

Lever jeg i den lovsangen jeg synger? Er frukten av mine lepper konkret? Har jeg gitt alt til Gud? Er jeg virkelig hengitt til Gud om jeg ikke ser lenger enn min egen nesetipp og overser behovene som er rett fremfor meg?

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
1kor 13, 1ff

Om lovsangen er perfekt, men ikke er backet av kjærlighet er den kun bråk. Kjærligheten er et verb sang DC Talk en gang på nittitallet, og det er sant. Kjærligheten krever handling, du har ikke kjærlighet om du overser din bror/søster. Lovsangen er en spott mot Gud om du er likegyldig til dine brødre og søstre.

"Gud gjør mitt liv til en lovsang til deg" går sangen. Livet skal være en lovsang. Kirka skal være Hans folk som gjør hans gjerning på jorden.

To utfordringer til meg selv og andre:
1. slutt å gå i kirken, begynn å vær kirken
- med dette mener jeg ikke at vi skal slutte å komme til kirken, snarere tvert imot. Det jeg mener med det er at når vi kommer sammen, så kan vi jo kommer sammen som søsken og behandle hverandre uten forutinntatthet og kynisme.
2. Se de som trenger å bli sett, be med de som trenger å bli bedt for, klem de som trenger det, etc.
- La oss være praktisk i vår tro, både i hverdagen og når vi kommer sammen på søndager/fredager/whatever.

Jeg vet denne posten er litt rotete, men Gud ser til hjertet, så god natt.

- Sumle

Fred/ro/hvile, pink noise, utfasing av brennende piler og vann til vin og vin til blod. GOOD DAY!

2010-01-10T02:56:00.008+01:00

Jeg vet ikke med deg, men Job er på mange måter en kar som jeg forstår veldig godt. Nå sier ikke jeg at jeg vet hvordan det er å så og si alt man holder kjært i livet, men jeg kjenner meg igjen når han sier:

"Jeg får ikke fred, ikke ro og hvile, det kommer bare nye plager."
Job 3,26

Det er alltid noe. ALLTID. Man får ikke fred, det bare kommer bølge på bølge av dritt. Hva er greia?

Verden skriker inn i øret mitt mens jeg desperat prøver å høre Guds stemme. Stemmen til den Gud som ikke trenger seg på slik verden gjør, men som venter i stillheten, som er til stede i gleden og sorgen, som ønsker å høre alt; all dritt, all glede, all takk, all klage, all apati, alt.

Gudslivet i 2010 er som å være på rockekonsert for å treffe sin beste venn og snakke - det er langtifra optimalt. Fokusen trekkes av seg selv mot PA-høytalerne og bandet, som spiller et par-tre Db over den lovlige grensen, kanskje konserten er bra, ingenting galt i en god konsert, men hvorfor er du der? For å høre på konserten, eller var det din beste venn?

Hva er livet?

Å kjenne Gud. (joh 17, 3)

For å snakke "tekniker": Hvordan kan vi fase ut verden? (dvs: sende ut et motsignal som "faser ut" den forstyrrende lydbølgen og "kansellerer" den).

Guds rustning
"...Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige..."
Ef 6, 10ff

Shtøggen (Satan) har et våpen mot oss som kristne, og det er ikke nødvendigvis synd eller anklage, men støy (for nerdelesning: pink noise). Om vi sier at støyen er shtøggens "brennende piler" ser dere hvor jeg vil.

Tro, nåde, Guds ord - eller tro, håp og kjærlighet om du vil.
Det virker kanskje ikke som mye, men som Jesus gjorde vann til vin, gjorde han også vin til blod i dagene før golgata og på golgata.

Hardcore. Enkelt og effektivt. Gud tar vår tro, hvor en skrøpelig og elendig stand den er i, og gjør den om til et nytt liv i Ham. Om vi gir Gud litt av vår tid, tar han alt. Gir du Gud en tid av din dag vil Gud gjennomsyre dagen din, ja, litt "Guddeig" gjennomsyrer hele deigen på samme måte som surdeigen gjør hele deigen sur! (jf.m Gal 5,9)

Årets motto: Mindre surdeig, mer "Guddeig".
Ordlyd: Gudei, som også kan skrives: GOOD DAY!, og det er det vi vil ha: Good days. Oi, huff, den var fattig, men Gud ler, så da ler jeg. Ler du? Så sier Herren: Jo, du lo. (jf.m 1mos 18,15b.)

Men for tilbake til den pågående pedagogiske prosess: Jeg tenker; gi Gud rom, Gi Guds ord rom, Les din bibel, be til din Far, treff din Familie (Les: menigheten) se om ikke det "faser ut" noe uønsket støy.

Tinitussete hilsen
- Sumlevoll

Krans?, trofast mann?, høye rop, bestefar og feiltrinn.

2009-12-18T01:47:00.006+01:00

Mange mennesker roper høit, hver om sin kjærlighet;
men hvem finner vel en trofast mann?
(ordsp 20, 6 '1930)

Jeg snublet over dette verset når jeg pakket ned en av min bestefars mange prekener her om dagen. Verset har vært på meg som en klegg helt siden den tid, og gir meg ikke fred.

Min bestefar er en herlig luthersk konservativer som i alle år har forkynt bibel og tro klokkeklart (i allefall om jeg skal tro preken-manuskriptene, for de er hardcore). Mye av dette har han også forkynt selv om omgivelsene har endret seg, og selv om deler av familien har valgt andre veier enn han selv. Mange har de vært som har ropt høyt, men hvem har forblitt trofast?

Min bestefar.

Om det er noe jeg vet, så er det at vår tid er mer preget av selektiv gudstro og liberalisme enn noen annen tid, så spørsmålet blir: Hvem er en trofast mann? Hvem holder fast på livet (Les: Gud) når det koster? Er det jeg? Er det deg?

Jeg ønsker å si ja.

Vi befinner oss i et strekk mellom det skrevne ord og vår kultur, og vår utfordring som kirke/menighet/fellesskap av kristne (kall det hva du vil) er å aktualisere Guds ord inn i vår kultur og fremdeles forbli trofast. Dette er lett og si, og lett å tenke hva som blir rett, men i realiteten er det kanskje vår største utfordring som kristne (om det nå er på misjonsmarken eller i vår egen bakgård).

I tro har jeg gjort utallige feiltrinn.

Men hei, det er lov. (NB: nå skal jeg sitere et bibelvers som er blitt misbrukt mye, men jeg skal forsøke etter beste evne å benytte det i en korrekt kontekst)

Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp

(1kor 10, 23 '1978)

Dette verset står skrevet under overskriften "samvittighetens frihet", og det er herlig. I denne konteksten blir tekstens betydning at det er lov å gjøre feil, men så kommer man til et punkt hvor man innser at det ikke gagner, man omvender seg og fortsetter løpet i tro.

Jeg vokser, og lærer av mine feil.

Min bestefar har nok sikkert gjort feiltrinn, men end result: Han har vært trofast. Han har stått sitt løp, som enda ikke er over, og har holdt fast på sannheten selv om det har kostet og folk har ropt høyt i "kjærlighet" og kalt Gud urettferdig. Rett skal være rett, likesom Gud er Gud og Guds ord er sannhet og Gud er kjærlighet.

Vi som mennesker kan hevde at mye er kjærlighet, og vi liker å flagge vår oppfatning av kjærlighet høyt. Sannheten er at vi vakler mye i vår definisjon av kjærlighet, og ingen forblir trofast til sin overbevisning - ofte ikke jeg engang. Jeg velger oftere en annen definisjon av kjærlighet enn den bibelen gir. Kjærlighet i vår tid kan være å søke bekreftelse, sex, eiendeler, penger og berømmelse, men hva er kjærlighet, og hvor finner jeg den?

Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
(1joh 4,10 '1978)

Herren din Gud er hos deg,
en helt som har makt til å frelse.
Han gleder og fryder seg over deg
og gir deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd
(sef 3,17 '2005)

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
(1joh 3,1)

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
(1joh 4,8)

Venner: Kjærligheten har sitt utspring fra Gud, og det å kjenne Ham. Vi kan ikke i kjærlighetens navn legge noe til eller trekke noe fra Gud - da går vi glipp av kjærligheten som jo er Gud.

My heart, and my whole spirit are stirred for you. My harshest words are far more full of love than the smooth words of soft-speaking ministers, who say, “Peace, peace,” where there is no peace.
-C.H. Spurgeon

Min bønn for jula: La oss alle holde ut løpet og vinne den krans som aldri visner (jf.m 1kor 9, 24ff)

god jul!
- Sumlevoll

Break!

2009-11-19T12:07:00.002+01:00

Til dere som faktisk fremdeles kommer innom for å sjekke om jeg har skrevet noe: Jeg har pause fra blogginga, men kommer sterkt tilbake om ca en måned (midt i desember). Men dette hadde dere kanskje allerede skjønt ;)

- Sløvmon Sumlevoll

Spørsmål besvart med spørsmål.

2009-08-27T00:25:00.005+02:00

Jeg oppdager ofte i min tid med Gud at Gud svarer mine spørsmål med spørsmål. Jeg stilles ofte på valg utifra et spørsmål som stilles tilbake som tvinger motivene og prioriteringene mine frem.

Dette er Gud. Han spør.

På samme måte fungerer Gud i måten vi samtaler med vår neste. Når Gud er med i samtalen besvares spørsmål med spørsmål. Påstander blir overflødige. Vi spør, Han spør. Vi prøver oss frem, Gud prøver oss.

Gud spør alltid, men svarer vi alltid? Når vi søker svar fra Gud, søker Gud svar fra oss, og vårt svar på Guds spørsmål blir svaret vi leter etter.

Skitt.

Jeg aner ikke hva jeg snakker om, men jeg er inne på noe.

Derfor: Søk Gud med stor frimodighet, og tørr å still Gud spørsmål, ja, tørr å svar på Guds spørsmål.

Hva sier jeg? Hva sier Guds ord? Hvem har rett? Jeg omvender meg.

Let's take things one step forward
- Sumle

Hardcore er vanskelig

2009-08-27T00:03:00.003+02:00

Jeg sliter. Jeg har 3 eller 4 forkasta bloggposter om hardcore-livet. Jeg prøver og prøver, og får ikke til. Jeg tror Gud prøver å si meg noe, men vet ikke helt hva. Dette kommer i konflikt med det jeg prøver å skrive - tankene glir bort fra hardcore og mot noe annet. Slik er det.

Så her er en kort tanke om hardcorelivet som ikke er hverken komplett eller ferdigtygd.

Hardcore-livet handler om én ting, og kun én ting: Et personlig forhold til Jesus - Alt bunner ut i det. Under dette fins mange punkter om menighet, relasjoner, Guds ord (bibelen), prioriteringer, omvendelse, evangelisering, etc, men alt bunner ut i et personlig forhold til Jesus. Uten det, er ingenting logisk.

Jeg legger prosjektet mitt om å utdype dette på is, og lar heller andre tanker komme frem.

Bror i ånd og sannhet
- Sumle

Re: Gi rom og ta plass - weak girly men

2009-07-30T00:13:00.004+02:00

Jeg leste med stor interesse Frk. Arnesens post om "kvinner i tjeneste", og fikk en tankevekker eller to angående forkynnelsen i vår kirke i dag.

Når man går inn i en kirke i dag er ærlig talt ikke det et miljø som er tiltalende for menn. Man sier ikke: "Oi, dette er et maskulint miljø!". Dette til tross for at det prosentvis står flere menn på podiet enn kvinner.

Kirke av menn på kvinners premisser.
Menn flykter fra kirka. Dette er sant. I kirka ser man ofte ei kone som (kanskje) kommer med barna sine mens mannen er hjemme - dette er ikke uvanlig. Man erfarer sjeldent at mannen kommer til kirka mens kona er hjemme. Dette trenger ikke bety at mannen ikke er kristen, selv om det i noen tilfeller er slik, men at mannen ikke føler seg hjemme i kirken.

Hvor er brodden?
Forkynnelse. Hva gjør vi? Hva gjorde Jesus? Jesus talte til menn. Han var direkte og utfordrende. Han provoserte, kalte folk hyklere, og på et tidspunkt kalte han en av sine nærmeste disipler satan. Jesus hadde også medfølelse for de som slet og var mild med de som trengte det. Jesus var en som tok de små til seg, og som tok vare på sine venner óg viste medfølelse og gav tilgivelse til de som andre ville dømme.

En kjent kalvinistisk teolog sa en gang at god forkynnelse vil enten få menn til å storme ut av lokalet i sinne eller omvende seg. Jeg tror det ligger mye i dette, men det er selvfølgelig ikke hele dybden av forkynnelse. Jeg tror vi som kirke mister mye av den bibelske maskulinitet til fordel for forkynnelse hvor man tar et mer feminint og mindre skarp tilnærming til forkynnelsen.

Jeg tror mye av "brodden" i forkynnelsen også kan tilbakevinnes ved at menn får mer "in-your-face" undervisning, og har ansvarliggjørende fellesskap som utfordrer dem. Jeg tror også at resultatet av en slik kirke/forkynning vil være at menn går fra å være selviske uansvarlige "weak girly men" til å bli stabile, ansvarsfulle og responsive mannfolk som det er tak i. Er det noe jeg lengter etter å se i kirka, så er det mannfolk som faktisk bryr seg, og ikke sitter og ser i veggen og er helt apatisk - for dette er realiteten i mange norske menigheter.

I så måte er det også et viktig poeng med kvinner i forkynnelsen, slik at hele bredden av mennesket tas med i forkynnelsen. Noe av det minst engasjerende jeg vet er å høre på mannlige forkynnere som har en feminin vinkling på budskapet, og jeg tror også at et slikt budskap bærer bedre frem når det sies av kvinner. Jeg sier ikke at all mannlig forkynnelse skal være "vend om, ormeyngel!", men at noe av Jesu konfronternde og piss forbanna natur også kommer til uttrykk i vår kirke.

Derfor sier jeg ja takk og amen! maran ata! til flere kvinnelige forkynnere, men da må også mannfolkene tørre å være mer mannfolk i måten de forkynner på. Menn trenger ikke flåsete moteriktige pjokker som forbilder - vi trenger noen som er lik Jesus.

Enough weak girly men
- Sumle

For mer spennende lesning på dette emnet: Masculinity reclaimed

Hardcore

2009-07-21T00:27:00.009+02:00

Jeg er ute etter et hardcore liv med Gud.

Et maksimalt liv.

Givende vennskap og ansvarligjørende relasjoner.

De neste ukene vil jeg gå inn på dette. Disse punktene går litt inn i hverandre, og det kan godt hende at det blir én enkelt post, eller flere poster i samme tema: Hardcore.

Livet ikke er en vals, men en moshpit.
- Sumle

Oppfølgende tanke:

2009-06-07T00:49:00.002+02:00

Ord vs. handling.

Det er sterke ord ute og går her, og jeg mener det jeg skriver. Jeg ønsker å leve det jeg skriver.

Jeg tror det var Franz av Assissi som sa: Forkynn evangeliet hver dag, om nødvendig med ord.

Vi sier noe med hvordan vi lever livet vårt, ja, vi skriker et budskap til de rundt oss med hvordan vi lever livet.

- Velger vi å bære nag, lærer vi et liv i bitterhet
- Velger vi å se bort fra hva Guds ord sier, sier livet vårt at Guds ord ikke er så veldig viktig.
- Osv, osv.

Hva forkynner livet ditt?

Ord vs. Handling

2009-06-02T00:02:00.003+02:00

Vi er flinke til å si det vi mener, vi kristne altså. Veldig flink. Vi har dyptgående teologiske overbevisninger på ting, og ytrer de gjerne i plenum for å score "kudos" hos våre trosfrender.

Men hva hjelper ordene oss, om ikke ordene om meningene følges opp? Hva betyr min mening om hjertet mitt ser en annen vei? Hvem er min gud om jeg sier jeg tror på Jesus, men egentlig kun følger mine egne lyster? Hvem er min gud når jeg finner det forgodt å spre drit, selv om jeg sier at dette ikke er fruktene av et overgitt liv? Hva hjelper det å snakke om å overgi seg til Jesus uten at jeg faktisk gjør det?

Hva hjelper det å med tungen bekjenne når jeg ikke tror i mitt hjerte? (jf.m. rom 10,9)

Hvor ligger mine motiver når jeg velger bort det jeg vet er rett for å gjøre det som ikke nødvendigvis er feil, men som blir feil i lys av hva som er rett?

Slike spørsmål har dannet en orkan i hodet mitt de siste dagene. Jeg stiller meg ofte disse spørsmålene, og jeg tar valg. Det jeg erfarer er at disse spørsmålene må/bør stilles med jevne mellomrom, kanskje hver dag?

Sier jeg at vi skal slutte å si ting som er rett? Nei.

Sier jeg at vi bør vende hendene mot det vi tror på? Ja.

Å ha ordene i orden, og sin bekjennelse i orden er ingenting verdt om vi ikke lever ut det gode livet vi bekjenner, men oppfører oss likegyldige ovenfor det - da har vi jo ikke kjærlighet til det vi tror på, og om vi tar skriften på alvor har dette alvorlige konsekvenser:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. (1kor 13, 1f)

Dette er min bønn i kveld/natt: Herre, gi meg å kjenne dine veier, og lær meg å gå på din sti og gjøre dine gjerninger på jorden. Lær meg å leve livet slik som Du vil, herre - for alt annet er søppel. La meg være kjent av deg, Gud. Amen.

- Sumle

Studier.

2009-05-26T22:22:00.002+02:00

Studier dreper blogging, lenge leve studier!

Snart gjennoppstår bloggingen, jeg skal ikke drøye. øhm... lenger.

Død blogger, levende i studier.
- Sumle

Halvdan & toget, friiihet, slaveri, tjene/fortjene og Jesus Kristus - vår frelser

2009-04-12T23:32:00.005+02:00

Friiiiiihet, det e like før toget ska gå!

Vi leter alle etter frihet, og som kristne tror vi at vi har funnet den ultimate friheten, og ja; det har vi. Men lever vi for å nå denne friheten?

Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som
påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud.
1.pet 2,16

Vi har av en eller annen merkelig grunn blitt lurt til å tro at vi kan finne frihet i penger, materielle ting og status. Bibelen sier at slike ting er roten til alt ondt (1tim 6,10 & luk 16,13). Sniker kanskje friheten seg ut bakdøra i vår ustoppelige søken etter frihet i alt?

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast
og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.
Gal 5,1

Vi sier at vi tror på Gud, men lever som om Han ikke skulle eksistert. Vi snakker dritt om uvennene våre, ja, tilogmed vennene våre. Vi horer rundt etter begjæret vårt og gjør oss selv til slaver av fysisk tilfredstillelse. Vi lyver om det gagner oss. Vi spiller «kristenspillet» for å få godene av å tilhøre fellesskapet uten å søke Gud. Vi blir kinderegg med en særdeles rotten overraskelse på innsiden. Vi er fri på utsiden, men velger å gjøre oss selv til slaver i det indre.

Evigheten har allerede begynt for oss; Vi har fått adgang til Gud, men om vi ikke vil bli kjent med Ham vil han ikke tvinge frelsen på oss. Vil vi ikke være frelst nå, vil vi ikke være frelst i evigheten, men om vi med vår munn bekjenner at Jesus er Herre, og i vårt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal vi bli frelst (rom 10,9)

Så hva betyr det å tro av hele sitt hjerte?

Vel, for det første tror vi på alt det Jesus sa og gjorde, og Han gikk også god for hele skriften:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Matt 5, 17

For det andre er blir det å søke fellesskapet med Gud som Jesus gjenopprettet på korset – uten fellesskapet med Gud har ikke korset noen betydning, og derfor er en som ikke har fellesskap med Far ikke en kristen uansett hvor mye han sier det.

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre.
1. kor 1,9

Gud er hellig og rettferdig og lar seg ikke spotte, så vend hjertet mot Gud og la Den Hellige Ånd overbevise om synden i ditt liv.

Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Far.
2. joh 1, 9

Noen ganger tar det år, ja, tiår før vi innser at vår største hindring for å erfare Guds velsignelse er oss selv. Vår egen vilje, ønsker, stolthet og ambisjoner står imot Gud. Om vi kjenner Gud blir Hans ønsker våre ønsker, og våre egne ambisjoner dør ut.

Vi blir mer opptatt av å tjene Gud, enn å fortjene Gud.

Frelsen er ikke gratis, den er dyr, og vi kan aldri betale prisen frelsen kostet. Ved nåde blir frelsen gitt oss gratis, av den eneste som kunne betale prisen for våre overtredelser:

Jesus Kristus; Guds sønn, vår frelser.

Vår frelser; ridende på et esel.
Vår frelser; forrådt av en av de som stod han nærmest.
Vår frelser; forlatt av mennesker óg av Gud.
Vår frelser; pint og torturert til han var ugjenkjennelig.
Vår frelser; som ikke visste av synd ble til synd for oss.
Vår frelser; drakk av det beger som vi skulle få; Guds vrede.
Vår frelser; fikk konsekvensen av vår synd: døden.
Vår frelser; for ned til dødsriket, og knuste dødsrikets porter og avvæpnet djevelen.
Vår frelser; sto opp fra de døde, tredje dag slik at vi kan få del i seieren på korset og ha fellesskap med Ham!
Vår frelser; for opp til himmelen, og sendte Den Hellige Ånd for å veilede oss.

Venner: be for meg at jeg innser dette, og lever etter det dag etter dag.

Gud er den som setter oss fri, virkelig fri.

- Sumle

Til alle kvinner

2009-04-10T00:16:00.003+02:00

Føler at siden guttene fikk gjennomgå, så kan jeg vel poste denne prekenen i samme serie til jenter. Denne prekenen kom før prekenen til mannfolkene, så han refererer hele tiden til prekenen neste uke, som er den prekenen jeg postet tidligere.

Here ya go!

Broder i kjærleik ænd løøøv ænd piiiis
- Sumle

Til alle mannfolk:

2009-04-01T00:37:00.002+02:00

Her er en preken til alle som er menn og kaller seg kristen. Går til både gifte og ugifte.

Se den. Ikke vær en stakkarslig pingle og skru av halvveis, nei, se hele - dere fortjener å se hele.

broderlig kjærleik.
- Sumle

Twitter

2009-03-24T14:49:00.003+01:00

Etter å ha observert twitter over lang tid fra blant annet Hoyd (42penguins queuing) har jeg besluttet at twitter kan være med på å interaktivisere bloggen min litt mer.

Tøft.

Sumle.

BØNNEEMNE.

2009-03-18T01:27:00.003+01:00

Jeg vet at det er uvanlig å legge ut bønneemner på bloggen, men nå trenger jeg venner som står sammen i bønn.

Min gode venninne Ingvild har vært ute for en bilulykke med sin kjæreste og sjåfør på tur til kirka Søndag formiddag. Ingvild fikk punktert lunge, brist i nakken og alvorlig hjernerystelse, mens kjæresten, Jon Harald, fikk slått ut tenner og hjernerystelse - Heldigvis ble ingen andre fysisk skadd. Be om at Ingvild kommer seg på bena igjen uten komplikasjoner, og at... ja, BE! Be også for sjåføren som sikkert ikke føler seg så bra akkurat nå.

For dere som kjenner óg ikke kjenner Ingvild, setter hun nok sikkert pris på å vite at folk ber for henne - send gjerne en kort sms som sier at dere ber: 98624611

Be gjerne for meg også, og for mennesker jeg omgås. Det fins bønneemner som går langt utover hva man kan tillate seg å poste på en blogg, men Gud vet alt og sér alt.

Takk.

Lammets blod

2009-03-13T14:11:00.002+01:00

What can wash away my sin?
Nothing but the blood of Jesus;
What can make me whole again?
Nothing but the blood of Jesus.
- Trad. Hymne - Nothing but the blood

Vi kan pakke alt vi gjør inn i så mye crap. Stil, trosretning, postmodernisme, filosofering, relativisme, kloke tanker, isme-disme-tadegenbolle. Men hva handler det om?

Jesu blod. Jesu oppstandelse.

Vi kan si hva vi vil, men dette blodet gjør at vi faller på kne i tilbedelse og takk til Allhærs Gud som utøste sin vrede på sin egen sønn og lot hans blod dekke over vår synd og gjøre oss "rene som snø".

I bibelen har Gud hele tiden en frelseshistorie for sitt folk. Det starter ved syndefallet i Edens Hage ved at Gud lar et dyr dø for å kle Adam og Eva - Det slutter ved at Gud lar sin sønn dø for å kle oss i herlighet og rettferdighet.

Det handler ikke om å gjøre ditt og datt, men det handler om å ta imot den frelsesgjerning Jesus gjorde på korset og elske Ham og søke fellesskap med Ham.

"Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." - Jesus (Joh 14, 23)

Nothing can for sin atone,
Nothing but the blood of Jesus;
Naught of good that I have done,
Nothing but the blood of Jesus.

This is all my hope and peace,
Nothing but the blood of Jesus;
This is all my righteousness,
Nothing but the blood of Jesus.

Elsk Gud, hold Hans ord og lev livet - i den rekkefølgen.

- Sumle

Verdens beste sang!

2009-03-11T10:20:00.000+01:00

Verdens beste sang

Hilsen Sumle & Torfinn

Og.

2009-03-08T21:34:00.003+01:00

Tilværelsen henger ikke sammen uten óg. Dette innser jeg i kveld når jeg sitter og sjabber over kaffekoppen men en god venn. OG er det som binder sammen ting i kristenlivet. La oss si at Jesus var fullt menneske - det funker ikke før man kaster òg fullt Gud inn i likninga. Om man ser på Jesus som kun menneske kan han ikke tilgi oss syndene våre, og er han kun Gud kunne han ikke tatt vår plass og ta på seg Guds vrede for våre overtredelser. Vår tro er full av óg.

Gud og Sønn og Hellig Ånd
Nåde og Rettferdighet
Lov og evangelium
Rett lære og levd liv
Kirke og personlig tro (ja, de er ikke det samme)
Kjærlighet og vrede

Listen går videre og videre.

Poenget med og er at man ikke kan ha det ene uten det andre - det binder sammen. I Guds karakter er det mye som er på denne måten, og også i livet. Tenk på det!

Veien er smal, og grøftene er mange. Man kan ikke si kun nåde, og man kan ikke si kun lovgjerninger. Gjerninger er en frukt av vår kjærlighet til Gud, og har vi ikke kjærlighet til Gud, har vi da tatt imot nåden? hmm.

Og er ordet i dag.

Denne posten fra The Resurgence bør krediteres, da tankene i samtalen fra min side kom fra å ha lest denne.

Ellers krysser jeg bruer før jeg kommer til dem, og det er en strekkende opplevelse. Skjønn det den som kan.

- Sumle.

Frihet, La oss...

2009-03-04T23:56:00.007+01:00

Alle søker frihet, men hvor finner jeg frihet som holder?

Fins det en frihet som er fri, og som ikke bringer et nytt fangenskap?

Ja.

Hos den Hellige Gud. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Vi er en fanget slekt som er gitt frihet. La oss være som Jesus: La oss bære hverandres byrder og vaske hverandres føtter. La oss le med de som ler og gråte med de som gråter. La oss tillate Guds lys inn i våre liv, og la oss åpne opp de lukkede rom og slippe Guds nåde til. Ingenting er bedre, alt annet som hevder frihet er kun midlertidige tilfredstillelser.

La oss elske hverandre slik som Han har elsket oss, og la oss gidde å bry oss om de Gud plasserer rett fremfor oss.

La oss omvende oss til Gud hver dag, og tilbe Han som er verdig all pris.

La oss vende oss mot de som har gjort oss imot og tilgi, slik Han har tilgitt oss.

La oss snu blikket fremover mot livet, drømmene og Jesus.

La oss bli hva som helst, gjøre hva som helst og bo hvor som helst for å nå drømmene Gud har for våre liv.

La oss nå målet.

Min gode broder Norvald postet en genial kommentar som bør fås med for folk som ikke leser kommentarer:

Det er verdig og rett, broder:)

Bare en tanke, siden du presenterer Gud som Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Denne måten å nevne Gud på har et saftig innhold, som kanskje ikke alle som har lest spesielt 1. og 2. mosebok får meg seg hele substansen av. Det kunne vært greit med en liten forklaring på hva det vil si.

Gud inngikk en en pakt med abraham og hans ett, og bekreftet den videre til hans sønn Isak og sønnesønn Jakob, om at "gjennom han skal alle folkeslag velsignes."
Denne pakten er i bunn og grunn løftet om at Jesus skulle komme, og at Gud derfor ville "opprette" et folkeslag der han var forventet.
Gud opprettet altså en nasjon og en kultur som han gradvis over tid åpenbarte seg gjennom, dvs viste hvem han er og hvem Jesus skulle være, sånn at man skulle gjenkjenne ham når han kom, men da for å bringe frelse til HELE verden.

Det handler om Guds geniale plan, overveldende nåde og store trofasthet gjennom tidene.
Det at Gud regnet Abraham som rettferdig fordi han trodde det Gud sa var sant, og ikke fordi han var "flink"(for det var han ikke alltid), er også den måten Gud behandler oss på nå; de som tror på Jesus blir regnet rettferdig fordi de tror det er sant, ikke fordi man er "flink", for det toget har gått.

Vi har på alle måter brent alle broer for Guds herlighet. Men ufortjent, og av hans nåde blir vi regnet som rettferdige, når vi tror og tar imot den gaven som er: at Han døde i vårt sted.

Forklaring på begrepet "rettferdig", anyone? (trur begrepet rettferdighet e "naila" (pun intended) i denna kommentaren, red. anm).

Gud vet hvor du er og hva du har gjort, og han elsker deg.

2009-02-22T23:02:00.002+01:00

Gud ser deg.

Dette sto på veggen til en bekjent av meg en kveld jeg var på besøk til brettspill en gang. Vedkommede sa at "alle" tok den på feil måte, og ja, undertegnede tok den også på feil måte. Gud står ikke med pekefingern og sier "jeg ser deg", men uungåelig nok ser Han oss.

Gud ser alt.

Gud er nidkjær og sjalu i sin kjærlighet til oss, og hater intenst det som står mellom oss og Ham. Om mac'en din står mellom deg og Gud, kan du banne på at Gud hater mac'en din intenst, uansett hva en eller annen kvasi-sympatisk og subtilt mobbende mac-reklame sier.

Jeg har tegnet deg i mine hender,
du er alltid for mine øyne
- Gud

Samme hva vi sier eller gjør, så iaktar Gud oss, og Han velger å elske oss så høyt at Han sender sin sønn i døden for oss, til tross for at han vet at vi kommer til å svikte Han gang på gang - for Han ser oss jo.

Han velger å utøse sin vrede, sitt hat mot vår ulydighet, på sin egen sønn selv om Han vet hvem vi er.

Så Gud, hva vil du med ditt folk? Hva vil du med de som tar imot Jesu' blod og vender seg om til deg? Hva ville du oppnå med korset?

Oss.

Han ville nå oss. Han ville ha fellesskap med oss.

Han ville nå meg.

Dette er min bønn i kveld: Herre, vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg.

Sumle.

VassevassevasseSTOPPvassevasse, vent! vent! veeeent!!! - svøm da mann!!!!

2009-02-10T23:50:00.005+01:00

Jeg hadde håpet å diskutere denne posten med en venn før jeg postet den, men etter en viss tid valgte jeg å legge åndens frukt "tålmodighet" på hyllen, og poste dette alikevel. Det får bli en ettertidsprat - dette er jo langt fra et ferdigtygd tema. (dette er det jeg siktet til i posten "nye tanker?").

Jeg har vært kristen så lenge jeg kan huske. Jeg har gått nye skritt med Gud ofte, og jeg ser stadig nye frukter av tidligere valg (gode og dårlige). Jeg har sett mye, og Gud har vist meg mye gjennom de årene jeg har kjent Ham, og det har etterlatt meg med to ting: En større sult etter mer av hva Gud har, og et større hat mot alt som holder meg borte fra realiteten av Guds rike.

Bibelen er full av godsnadder som skal være naturlig i kristenlivet. Ingen liker å snakke om helbredelse, for ingen er sikker på det. Ingen vil snakke om andre nådegaver enn generisk tungetale, for det er liksom for svevende. Nå sier jeg ikke at det ikke fins forkynnelse om dette, men det er noe Ola Kristen Nordmann ikke snakker med de kristne vennene sine om . Det er noe som er greit å høre om, men ikke noe som søkes aktivt.

Det er for langt ute på havet.

Gud viser oss alltid neste skritt i relasjonen med Ham. Jeg vet godt hva jeg må gjøre for å vokse i relasjonen med Ham, og det vet du også. Om ikke, så er det generelle svaret å ta opp bibelen og grunne på hans ord og søke det kristne fellesskapet (med kristent fellesskap mener jeg ikke bare å gå i en kirke, men å søke gode kristne relasjoner, og da ikke bare gode venner, men venner som utfordrer deg i troen).

Gud har målt opp et stykke på veien med Ham som vi kan gå om vi vil, men valget om vi vil er opp til oss. Jeg har over de siste årene også sett mine venner ta nye skritt med Gud, og det har tatt ulik tid for hver person - dette er naturlig. Noen er bekvem med å hive seg ut i vannet og ta svømmetak med en gang, mens andre må gå prosessen av å bli ført ut i vannet av Gud, og noen kommer seg fortere ut enn andre - dette er logisk og rett. Men om vi ikke hiver oss ut i vannet til slutt og tar svømmetak vil vi gå glipp av velsignelsene det medfører (håper dere er med på vann-sammenlikningen, om ikke se: Esek 47, 1-12).

LES ESEKIEL 47, 1-12 FØR DU FORTSETTER!

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.
Mark 16, 17-18

Jeg ser ikke demonutdrivelser i min hverdag. Om jeg drikker noe skadelig tar jeg skade av det. Jeg har aldri selv blitt helbredet, og har ikke helbredet noen (etter min viten) - jeg har dog sett Gud helbrede, og jeg har hørt at ulike slike ting har skjedd med andre, men ikke med meg.

I møte med dette bibelverset har jeg to valg: La min erfaring danne min grunnmur og si at dette ikke gjelder, eller erkjenne at jeg ikke er der enda, men at det kommer en tid i min vandring med Gud at jeg skal se dette skje (om ikke alt, så i allefall noe).

Gud har ført meg et stykke ut på dypet som kristen, og nå merker jeg at Gud pirker på min egen rasjonalitet. Dette er for meg skremmende, for er det noe jeg stoler på foruten Gud, så er det min egen rasjonalitet. Jeg må ærlig innrømme at jeg støtter meg like ofte på min egen rasjonalitet som på min tro på Jesus Kristus. Jeg støtter store deler av min tro på egne rasjonelle "basic-dummy" ressonementer, og jeg støtter mine reaksjonsmønster i stor grad på rasjonaliteten min.

Rasjonalitet fikk meg et stykke, ja, et godt stykke på veien med Gud, og den kan fremdeles føre meg lenger med Gud. Men jeg merker at Gud pirker i rasjonalitets-pillaren min og vil at Han skal være min eneste grunnpillar. Jeg må ta frem slegga og rive et bærende element i min tilværelse og i min tro (!).

Om vi sier at rasjonaliteten er den faste landejorda, og guds rike er vann, så blir bildet på det jeg prøver å formidle tydelig: For å svømme i vannet, må vi forlate landejorda og bruke bena til å ta svømmetak! Vi kan vasse ganske langt, men på ett eller annet punkt må vi ta sats og flyte eller synke.

Vi må stole fullt og helt på Gud.

Nå sier jeg ikke at jeg skal hive meg ut i å drikke arsenikk på fulltid for å sjekke ut om tegnene på de troende også gjelder meg, men jeg skal ta skritt og/eller hopp i retning av å se mer av det overnaturlige i min hverdag. Jeg må tørre å stole på Gud, jeg må svømme.

Her er en sang av DcTalk for å få deg med på tankegangen:

Mac is back!

2009-02-06T01:46:00.002+01:00

Jeg har fått mac'en tilbake, og begynner snart å skrive ned tanker igjen, jeg må bare få tid til alt som har hopet seg opp i løpet av den siste tiden - Dette blir bra.

Her er et Gudsord til alle dere mine venner:

La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!

Rom 12, 9-11

Bom STOPP!

2009-01-28T00:00:00.002+01:00

Min bedre halvdel, altså mac`en min, har takka for seg og er inne til rep. Inne på harddisken ligger det et trekvart blogginnlegg som ikke kommer til å se dagens lys før om en god stund. Jeg er ute i allefall i en og kanskje to uker - og kanskje mer enn det. Men jeg må innrømme at livet uten mac er ganske deilig (i allefall på èn måte) - jeg får jo mer tid til Gud og annet stæsj. Et veldig setback er at jeg ikke har kalender lenger, og lever fra dag til dag for tiden.

Piis ænd løøøv og død over mac!

Sumle

Ny tanke?

2009-01-17T02:33:00.002+01:00

Jeg har nye tanker om tilværelsen. Dette blir bra, følg ekstra nøye med i en av disse dagene når jeg får tid til å skrive.

Tanken er forresten kanskje ikke ny, men den virker ny for meg.

.Fins det håp for meg, fins det håp for deg.
- Sumle

Chris Rice - punch lines & ironies

2009-01-16T02:25:00.002+01:00

Noen ganger faller bare låter rett ned i godrota, det gjør denne. Søk opp og hør.

here we are together
i never would have guessed it
baby theres a reason
and baby there's a message
cause we've all seen the glories
and we've all heard love stories
stranger than this

punch lines and ironies
swirl through the galaxies
like dust in the sunbeams
that slant through our windows
and heartbeats and molecules
geniuses and silly fools
we're all at the mericies
of punch lines and ironies

echoes and rumors
of Gods sense of humor
leak out of heaven
in the mysteries and legends
and they whisper their glories
into our love stories
and help us believe

punch lines and ironies
swirl through the galaxies
like dust in the sunbeams
that slant through our windows
and heartbeats and molecules
geniuses and silly fools
we're all at the mericies
of punch lines and ironies

Mer action, mindre bullsh**t.

2009-01-11T22:18:00.006+01:00

Oss hyklere imellom: Vi liker å snakke om Gud og vårt bilde av hvordan ting bør være, men tar vi skritt mot det vi lengter etter å se i livene våre og til våre venner?

Gud står ikke på sidelinjen. Gud er alltid klar, og Gud er villig til å gjøre nye ting i oss og gjennom oss.

Vi vil leve liv som er hengitt og levende. Vi vil se mirakler i Jesu navn. Vi vil se Guds rike ha fremgang i eget liv og i andres liv. Vi vil gjøre Guds vilje på jorden. Vi vil ha en ekte relasjon med Jesus. Vi vil ha en ekte relasjon med våre venner.

Så hva gjør vi med det?

Jeg er i allefall den som liker å snakke med store ord om hva jeg tror på, og det tror jeg er rett; vi tror ikke på legoklosser, vi tror på den Hellige, allmektige og nidkjære Gud som elsker oss med en intensitet som er hinsides enhver målestokk vi kan forestille oss, om vi ikke snakker om Ham er det noe rart.
Men jeg er ikke alltid like flink til å plassere foten i den retning ordene mine peker. Dette er noe alle kjenner på i mer eller mindre grad: Man kommer til kort. Uansett hva man gjør ender man opp med halvveis-forsøk og stotring. Vi nøler på hva vi tror på, og vi finner på unskyldninger for å overse det vi vet er rett.

La meg si det klart: Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus (rom 8,1). Om du kjenner at du har ting å jobbe med, så er det et sunt tegn på at Den Hellige Ånd jobber i deg, og at du ønsker å være mer lik Jesus. Om du derimot ikke ønsker å leve mer likt han, og ser på omvendelse som noe du helst vil unngå er det trøbbel, og du må stille deg selv spørsmålet: Kjenner jeg Jesus?

Kjenner vi Jesus om vi ikke ønsker å bli mer lik Han?

Men jeg vil skjære ned til kjernen, og fjerne det unødvendige småsnakket og si det rett ut uten bullsh**t (beklager uttrykket): Hva vil vi? Hva gjør vi? Og hva er fruktene av det jeg gjør, og det Gud gjør i meg? Er det progress? Tar jeg de nødvendige grepene for det jeg må jobbe med, eller bare syns jeg at jeg burde ta grep?

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.
Jak 2,14-17

Så om vi trenger Gud for å overleve som kristne, hvorfor er det slik at det er nettopp Ham vi velger å unngå i alle ting? Hvorfor bruker vi ikke mer tid på Ham enn på facebook? Hvorfor bruker vi mer tid på family guy enn på vår åndelige familie (Les: Kirka/menigheten, trosøsken, etc). Hvorfor bruker vi vår tid når vi først er i kirka på å snakke om alt annet enn Gud?

Gud er nådig, og han presser seg ikke på. For mer action, oppsøk action - oppsøk Gud. Nok Bullsh**t, mer Gud.

Det er tredje året på rad jeg tenker dette og handler på det - det blir bare bedre og bedre - bare spør broder Sumle hva som foregikk i hodet hans for 3+år siden, det var ikke mye den personen jeg er i dag.

Gud er god.
- Sumle

Følgere

2009-01-10T00:57:00.001+01:00

Har nettopp funnet ut at det fins noe som heter "følgere" av bloggen. Bli en følger du også, så får Torfinn den utrolige selskap.

.Preken som sparker ræv.

2009-01-03T21:28:00.003+01:00

Hvorfor gjenoppfinne kruttet når man kan bare gi en link?

Her er en av de beste prekenene jeg har hørt på alle mine år som en kristen. Om det er interesse for flere, så har jeg flere på lager, men denne er ferskest i minnet mitt.

Ta deg tid til å høre, det er verdt det.

Prekenen er av Mark Driscoll som er pastor for Mars Hill Church Seattle - en av de jeg hører regelmessig på for "åndelig føde". Talen er fra "Desiring God Conference" som er en konferanse i regi av John Piper (tror jeg)

- Sumle

2009, tilgivelse & omvendelse

2009-01-01T22:36:00.005+01:00

Så var det 2009, og med en pangåpning av året på en fest som varte i 11-timer tar jeg kvelden i kveld i restutisjonens navn og gjør meg noen tanker som har kommet opp i løpet av juletida og nyttår:

Tilgivelse
Jeg kastet rundt meg med ordet tilgivelse i forrige post, uten å indikere hva jeg mener med det og i hvilken kontekst jeg mente det i. Jeg tenkte jeg skulle utdype min mening om hva tilgivelse er og hvor den hører hjemme.
Tilgivelse er en del av vår "plikt" som kristne. Gud tilgav oss, og lot sin vrede mot oss gå ut over sin egen sønn, Jesus Kristus - Hvor mye mer skal ikke vi som bildebærere av Gud tilgi hverandre.

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.
Ef 4, 29-32

Vi som mennesker kommer til å synde mot hverandre, det er uungåelig - det ligger i vår menneskenatur. Spørsmålet blir: Hva gjør jeg når jeg synder mot min neste? Det kreves en omvendelse

Men hva ligger i en omvendelse?

Man blir først overbevist om synd av DHÅ, enten i seg selv eller ved hjelp av søsken i troen eller ved hjelp av Guds ord.

Så kommer omvendelsen, der man angrer og bekjenner (til en annen person, ikke bare til Gud) det man har gjort og vender seg til Gud og får tilgivelse for sin synd. I tillegg til å vende seg til Gud og be om tilgivelse, må vi også vende oss til de menneskene vi har syndet mot og be om tilgivelse fra de.

Skadebot er et gammelt ord som kanskje ikke klinger så bra i alles ører, men betydningen av ordet gjør at jeg ikke er villig til å oversette det til noe mer "hverdagslig". Når man gjør skadebot, prøver man å tilbakebetale/gjøre godt for det man har gjort. Man gjør et forsøk på å dekke over uretten som er begått, selv om man kanskje ikke alltid har mulighet til å tilbakebetale 100%, så er det ikke det som er pointet. Om man for eksempel har vært fysisk voldelig kan et eksempel på skadebot være å søke hjelp for den oppførselen. Sakkeus er et veldig godt eksempel på skadebot:

Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Luk 19, 8

Forsoning/forlikelse er siste steg i omvendelsen. Der gjør man fred med sin neste, og "begraver stirdsøksa". Man forsones som søsken i troen.

Flere innspill om omvendelse mottas med takk, og vi diskuterer villig dette videre. Sumle&Voll kommer tilbake med mer etterhvert.

.Guds Fred.
-Sumle

Julenotis, spørsmål, knekk, tilgi.

2008-12-27T01:34:00.005+01:00

Hei

Jeg tenker å blogge litt i jula, men har ikke gjort det enda, jeg har vært for opptatt med å spise god mat, sove lenge, se på tv og lese bok.

Men her er et knippe gode spørsmål du kan stille Gud i jula:

- Hvordan kan jeg elske Deg mer?
- Hvordan kan jeg elske meg selv som Du elsker meg?
- Hvordan kan jeg elske min neste som Du elsker?

Og her er en bønn jeg utfordrer deg til å be:

"Gud, lær meg å knele."

Og her er en oppfordring til alle som ønsker å være mer lik Jesus:

Tilgi.

Mer juletanker kommer etterhvert, men først må jeg sove.

Nåde.

2008-12-10T01:10:00.004+01:00

Jeg fikk en kommentar her om dagen, som satt seg fast i meg som en klegg med superlim på kjevene:

"Du virker veldig katolsk av deg;
mer opptatt av rettferdighet og helliggjørelse enn av nåden."
(grunnet usikkerhet om korrekt gjengivelse av
utsagnet kaller vi personen for "Fido")

Dette ble sagt som en liten parentes i en samtale, men den satt seg fast hos meg og igangsatte en del selvransakelse. Jeg er jo en vassekte pinse-lutheraner som har "frelst av nåde" innprentet i hjernebarken, og "Du måsta inte göre annat enn at bajsa och dö" som slagord!

Etter litt gjennomsøking av min tankegang denne høsten, så kom jeg frem til at jeg (sant nok) har fokusert mye og kanskje ganske ensidig på rettferdighet og helliggjørelse. Dette har sin enkle grunn i at det trengs. Det trengs hos meg, og det trengs i Oslo. Jeg blir som nevnt i tidligere poster fly forbanna når folk bruker nåden som en unnskyldning for å være idiot, og dette skjer ofte. Jeg er dog landet på noe som oppsummeres fint i dette klippet fra Mars Hill Church:

Nåden kan ikke misbrukes - ditt eget hjerte vil dømme deg.

Jeg vil muligens vende videre bloggposter mot å prøve å forstå nåden på en riktig måte, samt å ta norvalds utfordring om "et budskap om håp til folk som ønsker å være brennende og trenger Guds nåde for å bli det."

Jeg legger herved rettferdiggjørelse/helliggjørelse på is for å holde mitt gudsbilde balansert.

God natt og snøvl i vei.

Overfladiskhet, mørke og "fake" kristendom.

2008-12-10T00:37:00.005+01:00

Vi har en tendens til å være overfladisk. Alle har denne tendensen i mer eller mindre grad, jeg har i allefall det. De som kjenner meg vet at jeg i tide og utide trekker frem at jeg hater "fake" kristendom, eller "mugne-kjipe-dukke-jesus".

Jeg har selv også denne tendensen, den tendensen jeg hater, jeg blir ikke kvitt overfladiskheten.

Missforstå meg rett: Jeg er ikke ute etter å være brutalt ærlig med alt og alle 100% av tiden, men jeg ønsker å gå så dypt jeg har mulighet til å gå med alle. Om sjefen min spør meg om Gud en dag ønsker jeg å svare ærlig. Om noen åpner seg for meg ønsker jeg å gjøre det samme med dem - dette er jo en velsignelse. Om jeg ønsker å bli bedre venner med noen ønsker jeg å være den som tar det første skrittet.

Likevel er det nesten som om jeg foretrekker overfladiskhet fremfor ærlighet med folk som fortjener min ærlighet.

Jeg skriver ikke dette innlegget fordi jeg har store problemer, nei, jeg har det veldig bra, men jeg har også ting jeg jobber med nå. Noe som Gud jobber med i meg, jeg er "under utvikling". Pr. nå strekker min overfladiskhet seg ikke veldig langt ned i mørke grotter, men kanskje dine gjør det? Bibelen er klar på hvilke forhold vi burde ha oss imellom som kristne:

Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.
jak 5, 16

Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!
1pet 2,17

Vær ærlig med hvor du er, og lev et gjennomsiktig liv.

Jeg vet hva det vil si å skjule ting, og jeg har kjent på følgene det har, ikke bare i forhold til andre mennesker, men i forholdet til Gud. Skjulte ting kveler forhold, og det kveler livet. Slipp det ut. Slipp lyset til der mørket en gang har rådet (og hold lyset påslått).

Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.
1joh 1,7

"Hiding your hurt only intensifies it. Problems grow in the dark and become bigger and bigger, but when exposed to the light of truth, they shrink. You’re only as sick as your secrets. So take off your mask, stop pretending you’re perfect, and walk into freedom."
Rick Warren - Daily devotionals

The welcome wagon

2008-12-06T00:55:00.004+01:00

Dette er det beste jeg har hørt siden Bon Iver - For Emma, forever ago, og plata er ikke sluppet enda. Løp og kjøp

http://www.asthmatickitty.com/musicians.php?artistID=22
(hør på "Sold! to the nice rich man")

Jaja, Sufjan Stevens er selvfølgelig i kulissene et sted...

Jaja, jeg skal blogge mer snart, men nå: Rekreasjon.

Kultur, happy-clappy, Hva er viktigst?

2008-11-25T00:07:00.008+01:00

Jeg er litt lei om dagen, og når jeg er lei kommer det revolusjonære i meg frem - det radikale. Når jeg ser at bibelen blir redusert til en happy-clappy-good-suggestions-book blir jeg litt rett of slett forbanna. Er Gud virkelig bare en Gud som har noen gode råd å komme med? Er Gud kun en rådgiver i livene våre, eller er han Gud?

Hva er viktigst?

"Christianity, if false, is of no importance, and if true, of infinite importance. The only thing it cannot be is moderately important." (C. S. Lewis)
(Hentet fra http://hoyd.wordpress.com/ , takk Hoyd)

Det eneste som er sikkert er at Gud ikke er middels viktig. Gud kommer ikke bare med gode forslag, Gud er, og om han er den Han sier Han er, så vet Han hva som er best for meg. Blir Hans ord da noe man kan velge å følge når det passer oss og ignorere det når det ikke passer inn i vår tilværelse?

Svaret er selvfølgelig nei om vi ønsker å tilhøre Ham(jeg ville normalt ikke skrevet dette, men det virker som om vår vestlige kristendom trenger dette med teskje).

Jeg begynner å skjønne hvorfor Gud hater likegyldighet. Likegyldighet har like mye substans som skinn uten kjøtt, sko uten fot, kebab uten kjøtt, kaffe uten koffein, korset uten jesu blod, kristen uten jesus.

I'm getting bored with this culture and these old traditions
I'm getting bored with this people and their boring ideals
(Selfmindead - Rules to break/laws to change)

La oss bringe Jesus tilbake som idealet for livene våre. La oss følge Gud i ord òg gjerning.

La oss elske Gud og vår neste, ikke bare oss selv. La oss gå mot kulturen og de latterlig dårlige idealene av likegyldighet, baksnakking, kalde skuldre og fasader.

Denne bloggposten er litt deprimerende, jeg ser det, men den er jo sann... jeg skal prøve å finne tilbake til positiv bloggings igjen.
- Sumle

Litn kjapp notis på kvelden

2008-11-21T00:58:00.003+01:00

GUDS ORD, for en vinning å lære seg å elske det.

I Ordspråkene som min kompis fra gammelt av, Salomo har skrevet, sies det i kapittel 2:

Ja, bare kall på forstanden,
og rop med høy røst etter innsikt.
Let etter den som om det var sølv,
grundig som når en graver etter skatter.
Da skal du skjønne hva gudsfrykt er,
og vinne kjennskap til Gud.
For det er Herren som gir visdom,
kunnskap og innsikt går ut fra hans munn.
(Ordsp 2, 3-6)

La oss rope med høy røst etter mer kjennskap til Gud! Jeg er enda ikke på det punktet hvor jeg sier: "Wow Gud, ta det med ro, ikke så mye på en gang!"

Jeg er klar for mer. Mer innsikt, mer gudsfrykt, mer visdom, mer action, mer GUD! Jeg er klar.

Bring it on, Gud. Bring it on.

Stillhet

2008-11-15T02:44:00.002+01:00

Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hva vil du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har sviktet din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen.
1kong 19, 9-13

Jeg tror Gud ofte er å finne i stillheten. I bønn.

Jeg har i samtaler over kaffekoppen/telefon den siste tiden kommet over temaet stillhet. Jeg er i en tilværelse hvor alt rundt meg bråker, alt vil ha oppmerksomheten min. Jeg merker at jeg går rundt anspent og med hevde skuldre hele tiden, og når jeg kom hjem til hjemplassen min i dag merket jeg at skuldrene senket seg og jeg pustet dypt inn.

Senere på kvelden tok jeg meg en tur langs en vei jeg tilbrakte mye tid ved i min oppvekst. Veien førte meg til et sted med utsikt over bygda, og på det stedet gikk jeg ned på kne, pustet dypt inn og ba en enkel bønn: "Gud. Her er jeg. Kom."

Og på det stedet, hvor jeg hadde lekt og herjet mye i min barndom, kom Gud.
Det var stille, og Gud talte til meg gjennom stillheten. Han gav klarsyn, visjon, nytt mot og oppmuntring.

Søk stillheten.

I stillheten er man ærlig, det fins ingen maske, ingen høythevdende proklamasjoner eller tøffe fraser man roper ut. I stillheten er det bare du og Gud. Du med din bagasje, og Gud med sin nåde og veldige kjærlighet.

Ord blir få når hærskarenes Gud møter en stakkarslig brautende nordlenning på kne litt oppi bakken fra barndomshjemmet, men ordene trengs ikke. Gud er.

73år, karikaturer, frykt, synd, mord - La oss være modig!

2008-11-12T16:24:00.003+01:00

NB: Dette innlegget er råmateriale av tanker jeg tenker i tiden nå. Det er ikke nevneverdig filtrert, men jeg tror det kan være matnyttig for mange og enhver.
- Sumlevoll

Jeg er 73 år. I den alderen er man ikke så redd mer.
Jeg kan like godt være modig, ellers så kan man ikke leve livet.
- Kurt Westergaard

Dette er ord som kommer fra den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard. Han er mest kjent som mannen bak "mohammed"-karikaturene, og jeg skal på ingen måte fremme hans handlinger, men likevel er ordene den mannen sier noe som treffer langt inne i ånden.

Jeg føler at Gud presser meg til å være modig. Han presser meg til å tørre ting jeg ikke har turt før, sikte på ting jeg før har tenkt var uoppnåelig, og stole mer på Ham.

Gud vil gjøre store ting i livet mitt, og Han vil gjøre store ting i menigheten, hvorfor holder vi igjen? Hvorfor holder vi på kulheten, når Gud vil brenne faenskapen? Hvorfor holder vi på tradisjonene når de fengsler i stedet for å sette fri? Hvorfor er vi så innesluttet, når alt vi ønsker er livsnære fellesskap?

Frykt.

Hvorfor sier jeg frykt? Fordi kulhet er en maske vi tar på oss pga frykt. Tradisjon er en maske vi tar på oss pga frykt. Overfladiskhet er noe vi tar på oss fordi vi er redd for å slippe folk nær oss. Frykt.

Så hva har frykt å gjøre i menigheten? Ingenting. Frykt er ikke en av fruktene til et liv i fullkommen overgivelse i kjærlighet, nei, det er det motsatte. Frykt er en frukt av synd (jf.m. 1mos 3).

Har menigheten synd?

Jeg mener at en menighet har synd når vi slipper til dagens prestisjejag der ånden og kjærligheten skal være rådende. Gradvis blir menigheten (Guds rike på jorden) redusert til å bli en kristen show-off klubb der man tar med kjæresten på samme måte som man tar med seg en puddel på et hundeshow. Man tar seiers/lovsangsdansen rundt med sin fine puddel/gullkalv/kjæreste og bryr seg pent lite om denne dama(kjæresten) er en dame etter Guds hjerte. Ja, at dama i det hele tatt lever sitt liv i overgivelse til Gud er vel ikke så heftig så lenge hun er fin, sant? Det blir for råttent når man kjører status, penger og sex som et ideal i kirken – det strider mot evangeliet, ja, det er blasfemisk.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.
- 1joh 2,16-17

Vi har desverre lykkes i å skape en lekegrind der vi kommer sammen og synger pent og heftig om Gud for så å baksnakke naboen vår i neste sekund, vi skaper en atmosfære av frykt. Dette er råttent, og det vet vi, men vi unskylder det med at «noen må jo si noe» eller «jeg sier det bare som det er» 1.Johannes brev er klinkende klar på hva dette er og hvilken dom det fører med seg:

Den som hater sin bror, er en morder,
og dere vet at ingen morder har evig liv i seg.
- 1joh 3,15

Hvilke konklusjoner kan vi trekke av dette?

Vi må omvende oss.

Det fine er at vi ikke trenger å gjøre dette i egen kraft, men vi får hjelp av den hellige ånd – Abba, Far!

You are beyond limitations, nothing is to hard,
when we believe that you are God.
- Elevation Church Worship – Sun Stand Still

La oss være modig og slippe Gud til, vi har ikke en evighet på denne jorden, la oss ikke bli like gammel som en viss karikaturtegner før vi innser at vi kan bringe forandring til verden – om vi er modig.

Det starter med oss.

En levende stein, jeg?

2008-11-01T11:32:00.002+01:00

En av mine pastorer i Jesuskirka, Guri har skrevet noe fantastisk om menigheten og kjærlighet. Dette er det livet handler om, og menighet er en sentral del av det, så løft på skinka og kom deg inn i en menighet. Les det Guri sier: http://jesuskirka.no/leder/levende-steiner.htm

(Videre lesning forutsetter at man har lest det Guri har sagt)

Er vi tilfreds med å være en enkelt stein som bare ligger å venter på å bli del av et byggverk?
Er vi tilfreds med å bli en del av et bygg (dette kan også være en kirke) som ikke bruker den rette sementen?
La oss bygge kirke med kjærlighet, ikke bare med ord og tunge, men i sannhet og gjerninger! 1. Joh, 3, 16-18

Jesus is a friend of mine.

2008-10-30T01:45:00.003+01:00

Ord kan ikke beskrive dette.

jeg skriker og skråler.

jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

dette er så morsomt.

http://www.youtube.com/watch?v=7-NOZU2iPA8

Alt henger sammen, Gud elsker meg.

2008-10-22T01:42:00.004+02:00

Jeg oppdager mange ting, og jeg oppdaget for en tid siden (sikkert mange år siden nå) at alt henger sammen. Slik er det med Guds natur, irrasjonelle og rare adferdsmønstre, avhengighet, evangeliet, bibelen, etc, etc, etc.

(til gjenlesere: her har jeg slettet en hel del som stod her tidligere, jeg syntes ikke det var godt skrevet)

Nå oppdager jeg bibelen.

Her kommer ord fra Hosea, Guds rop til Hans folk. Efraim og Israel kan godt byttes ut med ditt eget navn. Om det treffer, la det bli til omvendelse til Ham.

Guds kjærlighet til Israel

Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
jeg kalte min sønn fra Egypt.
Men jo mer jeg ropte på folket,
dess mer gikk de bort fra meg.
De ofret til Ba’al-gudene,
tente offerild for gudebilder,
– enda jeg lærte Efraim å gå
og tok dem på armene mine;
men de skjønte ikke at jeg leget dem.
Jeg drog dem med milde bånd,
ja, med kjærlighetens tømmer.
Jeg stelte med dem likesom bonden
som løfter åket fra nakken;
jeg bøyde meg ned og gav dem mat.
De skal ikke vende tilbake til Egypt,
men Assur skal være deres konge,
for de vil ikke vende om.
Sverdet skal rase i deres byer,
bryte bommene i stykker og ete om seg,
fordi deres planer er onde.
Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg.
De roper alle til Den Høye,
men han reiser dem ikke opp.
Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
og la deg fare, Israel?
Hvordan oppgi deg som Adma,
gjøre med deg som med Sebojim?
Hjertet vender seg i meg,
all min medlidenhet våkner.
Jeg vil ikke følge min brennende vrede,
vil ikke legge Efraim øde igjen.
For jeg er Gud og ikke et menneske,
hellig midt iblant dere;
jeg kommer ikke med harme.
De skal holde seg til Herren.
Han skal brøle som en løve.
Når han brøler, skal hans sønner
komme skjelvende fra vest.
Skjelvende skal de komme
som en fugl fra Egypt,
som en due fra Assur.
Jeg vil la dem bo i sine hus,
lyder ordet fra Herren.
(Hos, 11)

Gud folkens, den eneste som er verdt vår lovsang og tilbedelse ønsker å bli kjent med oss. Skal vi svare, eller blir Gud nok en gang oversett i den nye pakten?

Helt ok, overkommelig greit - ingen merker det.

2008-10-09T23:31:00.005+02:00

Jeg hater å være halvhjertet, og likevel finner jeg meg selv i nettopp den sitasjonen ofte. Det gjelder i gudsliv, musikk, relasjoner, skole, skitt... hele pakka.

Jeg hater det.

Hvor ofte skal jeg ta til takke med helt ok? Med overkommelig greit? Ikke så dårlig at noen merker det?

Jeg vil leve maksimalt.

Reject mediocrity. Don’t hand in the rough draft.
Mediocrity never inspired anyone. And I just can’t believe it brings honor to our great God.

Sitat: Steven Furtick - Elevation Church

Dette tror jeg gjelder alle aspekter av livet, tilogmed de "verdslige delene" av livet som skole og jobb. Jeg vil være best, og det er til ære for Gud å sikte mot det. Men jeg tror også at det som ærer Gud mest er at vi søker å kjenne Ham. At vi elsker Ham som elsket oss først.

Der ordene og hendene våre går følger omsider hjertet, jeg tror at ved å følge livet Gud har for oss og følge budene (er jeg lovisk, i think not) vil vår kjærlighet til Gud vokse og eskalere høyt over hva vi hadde forventet oss. Ved å følge Gud blir vi virkelig fri.

The fact that you are thinking about God (for examplewhen you're praying) does not mean you can be content with the same babyish ideas wich you had when you were a five-year-old
Sitat: C.S.Lewis - mere christianity

Guds ord oppmuntrer oss til å søke å kjenne Gud bedre og følge Hans bud:

7 Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, vis meg den sønn som faren ikke irettesetter! 8 Hvis dere ikke blir irettesatt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. 9 Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet?
hebr 12, 7-9

Jeg kan jo si dette så mye jeg vil, og jeg kan rope det utover hele Oslo, men jeg kan ikke følge Hans bud før jeg elsker min neste som meg selv. Jeg kan heller ikke elske min neste som meg selv før jeg selv lærer å elske Gud, og jeg kan ikke elske Gud uten å adlyde Ham.

Elsker man om man bevisst går mot den man sier man elsker?

Jeg tror ikke at man mister sin frelse ved å synde, det sier jeg ikke. Men jeg sier at en enkelt synd gjør noe med hjertet vårt, der hardner hjertet og gjør oss likegyldig overfor Gud om vi ikke omvender oss fra den. Våre valg setter spor i vårt forhold med Gud, enten til det bedre eller til det værre, og alle må bære fruktene av våre valg - bra frukt såvel som dårlig.

When a man gets better, he understands more of the evil that is still left in him. When a man is getting worse, he understands his own badness less and less.
Sitat: C.S.Lewis - mere christianity

Dette tror jeg er sant. Om du ikke har noe i deg selv som du ser er ondt/dårlig/mindre bra (kall det hva du vil) er du enten Jesus eller i faresonen. Om du overser Den Hellige Ånds stemme bringer det også en frukt, dog ikke en bra en.

Lydighet til Guds ord vil forvandle verden
Sitat: Magnhild Pauline Kjønnø

Dette er sant. Om vi vender oss til Gud hver dag og er lydig til det kallet han har gitt oss kan vi forvandle verden, hvem er med?

Savn, Gud Times/Gudd Times, Nostalgi, romanse?Wierd, Gud og 3 kanskje 1000.

2008-09-04T23:14:00.006+02:00

dette er ikke en typisk post som sier: Åhh, jeg savner ditt og savner datt. Nei.

Bare så dere vet det.

Men Sumlefar kjenner på savn, og denne gangen en ganske sterk lengsel etter "gudd/Gud times". Jeg savner ikke egentlig noen steder eller sosiale tilstevninger, de har jeg nok av ellers.. Men jeg savner de vennskapene som ble slik at de satte spor i meg. Jeg skal ikke gå inn på hvem eller hvor mange det er jeg savner på denne måten, det er ikke pointet med bloggposten (men det er minst 3, men i allefall ikke over 1000).

Når jeg tenker over det, så er savn en veldig sterk følelse, som kan føre til motløshet og/eller handling og smårare/teite stunder av nostalgi som i ettertid virker litt rar - øhm, la meg forklare.

FORKLARING: "Åh, det minner meg om den gangen han gjorde det" = Teit nostalgi, og litt wierd i og med at den gangen jeg tenkte det var det om en gammel kompis.

Men hva er det da med nostalgien? Er den romantisk? Tjaja, til en viss grad kan man si det, men ikke på en måte som er romantisk ovenfor subjektet (kompisen), men for felles opplevelser og "gudd/gud times"

Med nostalgien inne i bildet blir så savnet en slags kjærlighetsorg (Si ifra om jeg er på bærtur altså), der man har mest lyst til å låse seg inn på rommet og tenke tilbake på "the gudd times". Dette er for rasjonelle Sumle, en ganske uvant situasjon som jeg føler er en helt irrasjonell måte å forholde seg til vennskap som ikke er det de en gang var.

For min del er de nære stundene der tro ble delt, tanker delt, følelser/sårhet ble vist og der liv ble levd. Der noen betydde noe for meg, og der jeg betød noe for andre.

På samme måte som relasjonen mellom andre venner skaper et savn, gjør også relasjonen til Gud det samme i skrivende stund. Jeg savner Gud, jeg lengter etter "the Gud times" mellom meg og Gud, og mellom Gud gjennom meg og andre. På en romantisk måte lengter jeg etter det "stedet" hvor Gud møter meg, ser meg og bruker meg.

Jeg vil dit igjen. Og jeg savner det, så mye at det kjennes i mellomgulvet (dere vet? Når man savner noe så mye at det kjennes ut som om det er vakum i mellomgulvet?). Det er med venner som med Gud: man må ta bladet fra munnen og ta kontakt. Man søker kontakt, og tar opp telefonen og ringer/bibelen, leser og ber.

Jeg savner Gud

Jeg savner venner som jeg ikke har truffet på nesten ett år, så vel som venner jeg har rett foran nesetippen (føles det som).

- Savnet skaper lengsel som fører til handling.

- Handlingen enten bedrer eller forverrer situasjonen, men savnet nekter å gi opp. Savnet gir ikke opp, eller?

snakker vi om kjærlighet?

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1Kor 13, 4-7

... Ja vi gjør visst det...

Sang som ledsager denne posten bra er "David Crowder Band - Never let go"

Tenk på ditt savn for andre, og prøv å forestille deg Guds savn til menneskene. Er det rart vi som kristne kun har én befaling? Å føre folk til Ham. Han kaller oss ved navn, men svarer vi?

Vakumet i mellomgulvet kan aldri stilles av tomt snakk, Tv-serier eller motløshet og apati.

United tar av.

2008-09-04T14:09:00.002+02:00

En liten notis for de av dere som interesserer seg for den moderne kirker. Jeg har tidligere nevnt Mars hill church som en av de kirkene som har mest å komme med når det gjelder både undervisning og med tanke på å nå det moderne mennesket i dag.

I 2006 hadde jeg praksis i United Öresundskyrkan i Malmö. På det tidspunktet hadde menighetenen rundt 400 stk på møtene sine, når har kirken fått nye lokaler og hadde 900 stk. på møtene sine forrige søndag. En økning på 500 siden jeg var der for to år siden. Man trenger ikke se mot Australia og Usa for å finne menigheter som er nyskapende, har et klart evangelie og vokser.

24 -26 oktober kommer pastoren i United, Magnus Persson, til Hamar på PBU-konferansen for å snakke om den moderne kirke, jeg anbefaler alle som kan å dra dit og høre - vekst på flere hundre over 2 år taler for seg selv.

Logg inn på united.nu og sjekk ut selv.

Videre for de som er interessert kan de sjekke ut iclm.dk (Institute for creativity, leadership and management), der finner dere Scott Wilson, en coach som reiser rundt og coacher ulike kirker (Vi nevner i fleng: United Malmö, Hillsong London, Jesuskirka Tromsø, Amphi Ålesund, Sørlandskirken Arendal, Intro Sandnes, Citykirken Oslo, etc..)

Kom til Hamar 24-26 oktober, gå inn på pbu.no og sjekk ut.

Piis ænd løøv!
Sløvmon

Personlig updeit!

2008-08-28T22:34:00.002+02:00

Sumlevoll har snart overlevd en måned i tigerstaden, og har følgende nytt å melde:

Jobb
Jeg har anskaffet meg jobb som barista på Kaffebrenneriet på Sankthanshaugen, og er strålende fornøyd med å få den jobben (200m unna der jeg bor sånn ca..)
Jobben er krevende, og holder et høyt tempo til tider, men etter to ukers jobb og opplæring klarer jeg tempoet i god stil.

Anbefalt kaffe: El Condor og Colombia Supremo
Favorittdrikk: Dobbel espresso
Personlig hat: Ristretto og Khimati(etiopia bønne)

Skole
Studiet i musikk, menighet og ledelse har begynt og har fått mange positive vridninger hit og dit. Studiet inneholder venner av en venner, gamle venner, nye venner og masse spennende musikere.
Faglig sett er det få inntrykk annet enn at arrangeringsfaget blir kjedelig i rundt 2år før det kanskje blir interessant.

Menighet
Jeg tok tidlig et valg om å gjøre fila til min menighet, og dette resulterte i en prat med en medarbeider i der. Det viser seg at fila har behov for mange medarbeidere, og jeg har mulighet til å håndplukke område jeg ønsker å jobbe med. Som en potet-medarbeider er jeg vant med å ha en eller flere føtter innenfor mange ulike områder i menigheten, og er ikke vant med å "velge" hva jeg vil gjøre... men hva vil jeg gjøre? Jeg vil bygge menighet, jeg gir da katta i hvordan jeg gjør det..

Leilighet
Joda, jeg har det fint med de 6 jentene jeg bor med. Jeg har stort rom med sitteområde og stæsj... Det største garderobeskapet i hele leiligheten (Thank you Ikea!), til stor ergelse for leilighetens feminine 6/7-deler.

Gå med Gud, og la deg avsløre av Hans ord daglig!

- Sumlevoll

Tanke i natten: Visjon

2008-08-23T01:25:00.006+02:00

Sumlevoll, det er meg, var på Filla i dag og jeg må si jeg er motivert til å gi jernet i menigheten i tida fremover. Jeg har masse å syte over, masse å pirke på, masse å mumle i skjegget (!) for..

Alikevel er det noen ord som slår meg i fleisen og motiverer meg til å bli med å dra lasset:

Ikke invester din energi med et håp om å forlate stedet du er på, men invester din energi i de rundt deg.

Kanskje er du der at du føler deg utilpass og ønsker deg vekk, kanskje du er på et sted som du ser på som et "mellomstopp", kanskje du rett og slett bare pøser ut energi på å ønske deg bort.

I stedet for å tenke på stedet du er som et "mellomstopp" eller "nødvendig onde på veien", tenk på det som stedet der Gud kan gjøre en forskjell gjennom deg.

Jeg ser mange hindringer og utfordringer med dette året i Oslo. Både relasjonelt, jobbmessig og med tanke på menighet. Men om jeg lar meg lede av Gud, og erkjenner at Hans tanker for meg og mitt år er større enn mine egne, så kan Gud utrette et mirakel.

Gud har en visjon (eller en tanke om du vil) med der du er. Akkurat nå. Har du en visjon eller en tanke med hva du gjør i år, og hva Gud kan gjøre gjennom deg akkurat nå?

God natt

God mat, rett i fanget, Magny Pauline; this is for you!

2008-08-12T13:52:00.006+02:00

For de av dere som ikke er kjent med Mark Driscoll (cred til aasen), så er han en av pastorene i Mars Hill Church i seattle. Jeg har i hele år dratt til meg prekener av han, og han kommer med nye hver søndag. De er tilgjengelige på video og audio podcaster og det florerer av det på youtube. Mark Driscoll er den eneste til dags dato som har klart å holde på min interesse i over en time med preken (også får han meg til å le) - også er han upåklagelig korrekt i forhold til bibelen.

Her er noen godbiter på 5 - 10 minutt:

- Why I hate religion: http://www.youtube.com/watch?v=WXKT8IPdvzA

- Mark Driscoll is evil: http://www.youtube.com/watch?v=13c1MH9Dj4w

- Driscoll hakker løs på den kjetterske kjærlighetpåpinnekristendommen til Joel Osteen: http://www.youtube.com/watch?v=7IuiUOapK1w

- Her får den særdeles populære kristne boka "the shack" gjennomgå bibelsk ettersyn: http://www.youtube.com/watch?v=pK65Jfny70Y

- Burn your plastic Jesus, coming up, tror denne vil bevege seg i baner av "mugne kjipe dukke jesus" (se eldre poster): http://www.youtube.com/watch?v=LxMCNcpLmgM

- Lunkenhet, særdeles anbefalt, den river i vår vestlige perverterte tanke om hva kristendom er: http://www.youtube.com/watch?v=IbwIagWI36o&feature=related

Jeg vil oppfordre alle til å klikke seg videre på youtube og se hva som kommer, det er for det meste sjukt bra, dog noen kritikker, men se de også, for all del ;).
På temaer angående omvendelse, jesus, religiøsitet, sex (og liknende), rett lære (så langt jeg har sett) er mars hill noe av det mest bibelske jeg har sett/hørt. Med video blir det litt lettere å få med seg ting siden kun lyd kan bli litt boring i lengden.

Om noen føler seg gira på en timers prekener med denne kisen, kan dere lett se de på marshillchurch.org - dere kan tilogmed få videopodcaster som oppdaterer seg jevnlig. Mars hill har prekenserier, som sees best fra første til siste. Se en serie av gangen - det er digg.

Ha en fin uke, og husk å dø fra dere selv fra tid til annen;)

LØV
Broder Sumlevoll

Videre "kortklipp" funn lenger ut i dagen 12august:

- Hva er fri vilje?: http://www.youtube.com/watch?v=7Bai00kJ66w&feature=related

- Er jeg frelst?: http://www.youtube.com/watch?v=oYgwSDGX5EU&feature=related

- Homoseksualitet, besvart på en ikkefordømmende og kompromisløs måte: http://www.youtube.com/watch?v=cSGIPqXhofE&feature=related

- Tja, mens vi er inne på sexualitet og slikt (ikke for de mindre kidsa, rated MH-17):
http://www.youtube.com/watch?v=WbxkQw-FEVw&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=njYE-czENtg&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=kb3bH6bCZXU&feature=related

- Kristne som synder, er de kristne?: http://www.youtube.com/watch?v=McXoMMCG66s

- lang og treigtvoksende frukt (anbefales oss treige viharværtkristenhelelivetfolk): http://www.youtube.com/watch?v=AQOhUw2IFcA

+ Bonus: Paul Washer - Shocking message. Lang preken (ca en time) som alle som kaller seg kristen bør se, hard og brutal, men sjukt bibelsk og livsforvandlende: http://www.youtube.com/watch?v=uuabITeO4l8

Ny musikk

2008-07-25T12:44:00.003+02:00

Det fins mer til Sumlevoll enn tanker om Gud, og store deler av det som fins i meg i tillegg til det er en eller annen form for musikk. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen svisker som jeg har funnet i løpet av sommern og litt sånt.

Bon Iver - For Emma, Forever ago

Min favorittplate for tiden, min gode venn Sigurd gav meg tips.
Favorittspor til nå: Lump sum, The Wolves (Act I and II), Blindsided
Songwriter ála anthony & the johnsons, med hint av Sufjan Stevens og Brother Danielson

The Myriad - With arrows, with poise

Tilfeldig snubleoverband som jeg har hørt på litt i det siste
Post rock/rock?
Favorittspor: You waste time like a grandfatherclock

Donora

Jeg har bare hørt et spor som er lasta ned fra internett, men det er sjukt fett
Favorittspor: Shhh
Songwriter/indiepop som har hint av Bjørk på sitt søteste, men pakket inn i indiepop

Fleet Foxes

Også tips fra min gode venn Sigurd. Har ikke helt slukt de like mye som Bon Iver, men jeg liker det jeg hører.
Høres noen ganger ut som en litt snillere versjon av Band of Horses og Arcade Fire kombinert, og dessuten druknet i klang i god postrock/indierock ånd.
Favorittspor: Quiet Houses, Ragged Wood, Blue ridge mountains

Six Star Hotel

Dette er et myspacefunn, gå til http://www.myspace.com/sixstarhotel
Det kan minne litt om Rumble in Rhodos, men i en nord-irsk innpakning. Jeg syns personlig at det er ørtogførti ganger fetere enn rumble in rhodos
Favorittspor: Crystal Fists

Ester Drang

Myspacefunn: http://www.myspace.com/esterdrang
Dette er bare kult. Høres ut som om Midlake med elektroniske elementer lagt til. Noen ganger føler jeg at Beatles lusker i bakgrunnen og drar i spakene, mens andre ganger høres det ut som om Sufjan Stevens har produsert hele greia, men det har han ikke så vidt jeg vet...
Favorittspor: Come back alive

The Glorious Unseen

PureVolume-funn: http://www.purevolume.com/thegloriousunseen
Favorittspor: Hear our prayers

Immanu El

Matthias viste meg disse før han dro hjem til eidsvoll.
Drittfett. Sigur Ros - aktig, men ikke lik Sigur Ros, men opp den gata...
Favorittspor: Under Your wings I'll hide

Kos dere med god musikk!

(skulle bli) Kort (men ble litt lenger enn først antatt) notis til ettertanke

2008-07-21T17:31:00.004+02:00

Vi lever våre liv som bildebærere av Gud. Det vi gjør, det gjør vi med Gud, selv om vi ikke gjør det som ærer Ham. Vi har i vårt møte med synd to valg, og kun to valg: Løpe fra synden, eller la synden ta Guds plass i livene våre - Tronen/førsteplassen - for synd og Gud kan ikke ha fellesskap med hverandre, så det vi velger blir det vi lar regjere i livene våre.

Vi er fri, fri til å gjøre alt.

Men er vi fri når synden får kontroll over oss, når våre egne lyster skygger over Guds ønsker for våre liv? Når vi velger å gå på kompromiss med Guds ord, velger vi da å tilbe Gud, eller tilbe synden? - for ja, vi tilber alle noe, tilogmed de som ikke tror på noe tilber noe.
- Penger
- eiendeler
- sex
- følelser
- ego
Alt dette står i kontrast mot Guds vilje, og om vi velger dette fremfor Gud, avsetter vi Gud som Herre i vårt liv, og innsetter noe annet som fører til død.

Spørsmålet blir: Hva tilber du?

Tilber du din egen komfort? La meg da stille deg dette spørsmålet: Hva døde Jesus for? For å gjøre din tilværelse behagelig?

Tilber du penger? La meg da stille deg dette spørsmålet: Hva godt har penger noensinne gjort for mennesker?

Tilber du ditt eget tankesett/ego? La meg da spørre: Hva står høyest i livet ditt? Gud eller du?

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og (sett inn din gude-substitutt)
Matt 6, 24

Enten hater vi synd, og elsker Gud. Eller så velter vi oss i synd, og hater Gud og hans natur.

Hva er vår tro verdt om den ikke fører til omvendelse i livene våre? Hva er vår tro verdt om vi alltid setter oss selv fremfor andre? Hva er vår tro verdt om vi ikke tilber den Gud som har frelst oss? Hvem blir frelst av overfladisk plaske-snakk om en Gud som vi i gjerninger totalt overser? Hva kan Gud gjøre for å frelse våre venner når vi selv, som er bildebærere av Gud, viser et forvrengt og ofte pervertert bilde av hva Gud er?

Hva handler dette blogginnlegget om?

Overgivelse og omvendelse.
Hvem overgir vi oss til? Jesus eller dama? (for eksempel, jeg har ikke dame, så det er rent hypotetisk). Hvem vender vi oss mot? Gud eller synd?

jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.
gal 2, 20

La oss vende om fra vår egen vinning og bekvemmelighet, for Jesu Kristi skyld. Vår selvtilbedelse og selvrettferdighet er kjip, råtten og falsk. La oss vise verden hvem Gud er, og ikke fremme oss selv og vår egen vinning. Vi er alle skyldige, og har ingen del i Guds rike. Gjennom Jesus, og kun gjennom Jesus, kan vi komme fram for Ham og få del i Hans rike.

Hvem eier deg, synden eller Gud?

Enkelt å abonnere på bloggen

2008-07-20T00:43:00.001+02:00

Sjekk rss-greia til høyre på siden.

Kos.

Oslo.

2008-07-17T20:55:00.004+02:00

Tjohei

Livet i Oslo tar form. 156kvm med leilighet på sankthanshaugen er klar for innflytting f.o.m. 1 august.
- Venner står på vent til kaffebesøk/overnattingsbesøk/etc.
- Jeg er inspirert til å begynne et nytt år med nye erfaringer, mer bass, ny menighet, nye relasjoner, dypere relasjoner, mer mening, mer kaffe, mer musikk, mer Gud.

Menighet.
Jeg har i sommer vurdert hvilken menighet jeg skal velge. Jeg har brukt alt fra egosentriske til venne-taktiske tankeganger for hva jeg skulle velge. Jeg har kommet frem til at valg av menighet ikke først og fremst handler om hva jeg kan få, men hva jeg kan gi. Jeg vil være med å bygge et sterkt åndelig fellesskap i min sosiale omgangskrets. Først og fremst blir det leiligheten jeg bor i med 6 herlige jenter. Jentene skal etter min viten gå i Filladelfia, så da er det der jeg vil bygge menigheten.

Blueskythinking.
Håkons "blueskythinking" tankesett har inspirert meg, og jeg har hentet fram gamle notiser fra ulike perkener/workshops/praksisnotater og hevet meg over neste år med en god dose STOR-drømming. I drømmene mine tar neste år helt av, og det tror jeg det blir å gjøre også. Med Gud og mine egne tanker og planer på min side, så er drømmene innen rekkevidde.

Visjon og verdier.
Jeg har påbegynt å stadfeste en visjon for oppholdet i oslo, og hvilke verdier som skal være gjeldende i mitt liv. Dette gjør jeg for å ansvarliggjøre meg selv, slik at jeg ikke blir en "kul" menighetsgjenger som er passiv og negativ. Visjonen og verdiene blir ikke postet her, de er for personlig. Men dog, de er under utarbeiding.

Kaffe.
Jeg har allerede fått åpenbart kaffens sosiale viktighet, samt dens positive fysiske virkning i en travel hverdag. I Oslo vil jeg dyrke de særdeles viktige "kaffe-relasjonene", og kaffens faktiske kvalitet. Bra kaffe skal strømme fra leiligheten, og bra samtaler skal forekomme over kaffekoppen.

Bass.
More bass, or I'll be in big treble!

Jeg er kjempeklar for å ta bass-spillingen til et nytt nivå. Dette også ledsaget av visjoner, strategier og verdier, men på en mindre skala en selve tilværelsen i Oslo. I høst blir det tur til LA - USA med tur til Musicians Institute, Menigheten til Andrae Crouch (abe laboriel også), og masse sweet stuff.

Dette blir bra!

Varme tanker går opp til JK, eg kjæm nordover på Tirsdag og blir tel fredag!

Guds stemme

2008-06-06T01:08:00.010+02:00

Jeg får ikke sove, så jeg skriver bare ned det jeg tenker i farta...

I kristne settinger er det ofte det snakkes om å søke Gud, høre Guds stemme, la Ham tale til deg, osv... Rent praktisk, hva betyr det? Hvilken frekvens tuner jeg inn på for å høre Gud?

Hva er det som gjør at jeg vet at Gud snakker, og ikke djevelen?

Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle
forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!
(gal 1,8)

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
(matt 5, 17-20)

Så hva betyr det? jo - at det evangelium og den lov som er forkynt står fast, og påvirkes ikke av tid eller omstendigheter, eller for den saks skyld - dine egne lyster. Så det betyr at bibelen er en safe referanse for hva Gud mener og hva Gud sier.

Men hva om jeg ikke skjønner hva som står?

Før Jesus dro opp til himmelen gav Han disiplene et løfte om en "hjelper":

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere,
og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea,
i Samaria og helt til jordens ender.
(apg 1,8)

"Talsmannen, Den Hellige Ånd,
som Faderen skal sende i mitt navn,
han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere."
(joh 14,26)

Så vi har altså en Talsmann/hjelper som gir oss kraft og som lærer oss og minner oss om alt vi har lært.

Men hvordan høres Han ut når Han snakker?

Joda, Han bor i oss, og bruker derfor samvittigheten vår til å minne oss på hva som er rett - "vi blir påmint alt Han har sagt oss."
Han er også med oss og åpenbarer Guds ord for oss - "Han skal lære dere alt"
Han "taler" også til oss i ulike situasjoner, dette er ulikt fra person til person hvordan Gud gjør det, men han "taler" til oss alle. For min del funker det ofte på en tanke som jeg ikke vet hvordan havnet i hodet mitt - det er hverken dramatisk eller skummelt. Andre har hetetokter og kaldsvetting når de føler på hva den Hellige Ånd ber de gjøre. Vi er forskjellig, men det å gjenkjenne denne stemmen krever trening for alle av oss. Les bibelen, be, grunn på Guds ord og still spørsmål rundt det du leser, søk sunne kristne sammenhenger og søk fellesskap med kristne som er litt eldre og mer bevandret enn deg.

Øving.

Men fast føde er for de fullvoksne,
de som ved å bruke sansene har øvd dem
opp til å skjelne mellom godt og ondt.
(Hebr 5,14)

Still Gud spørsmål når du er usikker på om han snakker. Er det deg Gud? Etter en viss tid blir man mer og mer sikker på hva som er Gud og hva som ikke er det - altså: "Øvd opp til å skjelne mellom godt og vondt - fullvoksen".

HUSK: Vei alt opp mot Guds ord.

Fremfor alt folkens:

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
for livet går ut fra det.
(ordsp 4, 23)

Hva vi fyller oss med, og hvem vi lar tale inn i våre liv former oss. Hjertet vårt er skjørt, og hvis vi fyller det med drit, så vil vår glede bli mindre. Om vi gir oss til alt og alle vi ser kommer vi til å bli såret. Vokt derfor ditt eget hjerte som en skatt, og ikke la hvem som helst komme nær, men la Gud strømme gjennom og ut fra deg - for Gud ér livet som går ut fra hjertet.

God natt, kanskje jeg får sove nå..

Høsten

2008-06-02T22:52:00.005+02:00

Jada, det blir Oslo fra høsten av...

Musikk, menighet og ledelse på Staffeldtsgate.

Tromsø er fremdeles innprentet i hodet og hjertet, og det er ikke Oslo.

2dulist:

Finn menighet som bryter reglene, men holder budene.

Rett og bibeltro evangelium.

Finn et sted å bo.
Skrap sammen penger.

Savneliste:

Kaffen, musikken, folkene, energien, idiotien, tørrhumoren, bløthumoren, bråket.

Bønna, Circa og verdensteateret
Vestregata 34
Venner.

Jeg er spent.

Gudeløp?

2008-05-26T00:13:00.007+02:00

Jeg vet ikke hva som skjer om dagen. Jeg dras i mange retninger. Vedtatte standpunkt rives opp og finskjemmes. Dette har vært en prosess jeg har vært gjennom i en periode på snart tre år, og jeg merker fremdeles hvordan Gud river i bekvemmeligheten min og pirker i grunnmuren min.

Jeg har lært en lekse i år, og den har vært hardlært: Guds plan for deg er ikke nødvendigvis din plan for Gud.
Som kristen har jeg alltid hatt en tanke om hvor Gud vil ha meg, hvilke områder jeg skal virke i, osv. I år ble jeg løsrevet fra mitt eget "Gudeløp" og satt inn i en helt annen kontekst der helt andre sider av meg selv kom til uttrykk. Gud har vist meg at det å gå i ferdiglagte gjerninger handler om å stole på Gud i min egen uvitenhet, og være trygg på at de ferdiglagte gjerningene ligger der jeg går.

Vi kan godt legge planer for vår vei med Gud, men vi må være åpen for at hans veier kan gå i helt andre retninger enn det vi opprinnelig hadde planlagt.

Min tanke for året som har gått var en helt annen enn det som endte opp med å skje. Jeg skulle ha fast jobb og jobbe inn i Jesuskirka, men Gud nekta meg fint å gjøre det, og hinta fint og tydelig til å ta turen inn i hjertet av pinseverden - hedmarktoppen. I ettertid kan jeg si at dette har vært Guds ledelse, og at Gud har gjort mye i og gjennom meg i tiden med team action. Ja, jeg har lært mye innenfor tekniske saker, og har hatt det gøy med å spille bass, osv. Men Guds tanke med dette året har vært noe helt annet. Gud fortsatte og fortsetter en prosess i meg der han til stadighet kommer med nye åpenbaringer om det mellom-menneskelige. Relasjoner, å se Guds tanker om mennesker, åpenhet, lytting, etc. Alt dette har Gud videreutviklet i meg de siste årene, og fruktene av dette har blitt at jeg i større grad forstår meg selv, andre mennesker og Gud.

Gud river stadig ned vegger i livet mitt, og sier stol på meg. Dette er skummelt, men med nærmere ettertanke, så er det den ultimate trygghet, sant?

Sant.

Så hva om Gud tar bort en vegg i livet mitt som gjør meg vondt? Hva om Gud river så hardt i meg at det føles som om noen angriper hjertet mitt med kjøttøks? Gud har revet ned noen smertefulle vegger i mitt liv, og har flere vegger han ønsker å rive ned. Hva om Gud ønsker å rive ned murer i våre liv som vi ikke ønsker at han skal rive ned?
Jeg tror at hver og en av oss har lagt opp bilder i våre egne sinn om hva som kan være Guds vilje og hva som ikke kan være det, hva om disse bildene rokkes ved? Spørsmålet er hvor veiledende disse tankene blir i livene våre, er 'Gud' Gud - eller er 'din forestillning av Gud' Gud. Om noe uforutsett skjer, og min plan som jeg trodde også var Guds plan gikk i vasken, hva gjør jeg da? Hvordan reagerer jeg? Tidligere har jeg blitt sint, bitter og motløs, men nå innser jeg at Gud er Gud over alle omstendigheter, og at han har full kontroll - uansett hvor mye omgivelsene sier det motsatte.

Faktum er at Gud har en hensikt med livene våre er, uansett hvor mye vi føler på det meningsløse. De ferdiglagte gjerningene er klar til å gås i, uansett om vi ikke vet hvor de er - Gud leder oss.

NOTIS: Jeg mener ikke med dette at Gud fører vonde ting over oss for å forme oss, men Gud har (som den almektige Guden Han er) makt til å vende enhver situasjon til det gode for den som tror på Ham.
Sagt på en annen måte: Gud kan bruke de vonde tingene til noe godt - han er tross alt allmektig.

Kanskje du er der at du står ved en mur som må rives ned i livet ditt. Kanksje den muren er så stor og bærende for deg og din tilværelse at du ikke vil at Gud skal rive den. Go'boka sier: Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal du få alt det andre i tillegg. Om Gud skal skinne gjennom oss, må vi la Gud smadre noen murer. Vi må la oss knuse for at Han skal vokse i oss.

Ja.

Han skal vokse, jeg skal avta. La Gud være det bærende i livet ditt, ikke dine egne tanker og ønsker.

Liten påsleng som jeg av en eller annen grunn føler på at må med (ord fra min venn norvald til meg):
Men hvorfor gjøre det vanskelig? Gjør det du sier, søk Gud og hans rike først, så får du alt det andre i tillegg, sant? Finn ut hva som er ment for deg, det kan være nærmere enn du tror, rett foran nesa di, faktisk :)

Disse har enten på en eller annen måte hjulpet til med tankene til denne bloggen: Caro B, Norvald, Benita, Susanne K, Bestemor Inger Borgny (hvil i fred), Bestefar Andreas.

Thailand i retrospektiv, likegyldighet og påske = Tankerot

2008-03-26T23:38:00.005+01:00

Advarsel: Dette virker veldig rotete, og det er det. Her er tanker fra ett tidsrom på en måned - og ikke ett tankespor, men flere... derfor litt rotete, på forhånd beklager - jeg prøver å rette på det litt underveis...

-Sumlevoll

Team action var tre uker i Thailand nylig. Dette var en fantastisk tur på mange måter; Folk ble forlovet, noen åpnet seg for andre og for Gud, bønner gikk fra å komme fra hodet til å komme fra hjertet, lovsangen ble ærlig for noen, relasjoner utviklet seg. Gud virket i meg og i andre.

For meg gav først og fremst Thailand perspektiv. Et perspektiv som løftet hodet fra noe jeg trodde var livet, men som viste seg å være navlen.

Kristenlivet har ofte en tendens til å bli selvsentrert. Vi ser på hva Gud kan gi oss, og hvilke opplevelser vi kan få med Gud. Vi glemmer frelsen, nåden og Guds hellighet. Vi fokuserer heller på hva vi kan melke videre ut av det faktum at Den Hellige Ånd lever i oss. Missforstå meg rett; dette er vel og bra, men et kristenliv med et konstant jag etter opplevelsene, de frommeste bønnene og de mest flashy'e t-skjortene er et fattig kristenliv etter min mening.

Når skal vi begynne å søke å kjenne Jesus og ikke de nyeste sangene til Hillsong? Når skal kunnskapen om Gud bli noe som vi trakter, ja, tørster etter? Jeg mener å huske noen vers i go'boka som sier noe om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, også får man alt det andre i tillegg. Opplevelsene kommer som en frukt av det gode felleskapet og vennskapet meg Gud.

Vi er venner av Gud, og vi har et privilegium: Sjansen til å bli kjent med Gud. Fellesskap med den hellige, treeinge, veldige og nidkjære Gud. Abrahams, Isaks, og Jakobs Gud, ja, MIN GUD. VÅR GUD. Min frelser. Mitt eneste håp. Det eneste som står fast i en verden av forgjengelige gleder og opplevelser, smerte og elendighet, kjærlighet og død.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Med disse tankene i bagasjen etter Thailand, så kjente jeg i påsken endog på en likegyldighet som kom av den delen av meg som søker seg bort fra fellesskapet med Gud; Kjødet, som alltid vil ha sin egen vilje og ikke Guds vilje.
Hjertet er så fullt av svik mot sannhet! Er ikke dette sant? Hvem sier at hjertet leder oss på rettte veier? Ikke Gud. Bibelen sier at hjertet er fullt av svik - dette erfarer jeg hver dag, ja, for hver dag er en kamp hvor jeg til stadighet må dø fra meg selv.

Alt jeg gikk og tenkte og kjente på i påsken ble satt ord på på underfundig (les: Gudfeldig) vis under en Thomasmesse i Brøstadbotn i påsken. Jeg jattet med på en syndsbekjennelse, når plutselig ordene hoppet ut og talte direkte inn i livet mitt:

Herre, hellige Gud. Ditt ord sier at jeg er en synder, som er fortapt uten din nåde. Denne sannhet er ofte fjern og uvirkelig for meg. Herre, gi meg vilje og mot til å la meg avsløre av ditt ord. Du har skapt meg, og jeg står til ansvar for deg med mitt liv. Din vilje skulle styre mine tanker og min ferd, men mine ønsker fortrenger oftest din vilje. Du har sagt at jeg skal elske mine medmennesker, men mine holdninger preges ofte av likegyldighet, kulde og kritikk. Du krever sannhet og åpenhet i mitt liv, men jeg viker unna for oppgjøret. Likevel vet jeg at bare når mitt liv ligger forsvarsløst åpent for deg, kan jeg ta imot din frelse. Herre ta fra meg den lettvinte trygghet. Tilgi meg min synd for Jesu Kristi skyld. Gi meg den hellige uro, som alltid på ny driver meg til deg, så jeg kan leve i sann trygghet og tillit.

Dette er min bønn:
Herre, knus meg. Jeg vil ikke leve i en likegyldig tilværelse, men jeg vil være totalt avhengig av fellesskapet med deg. La meg aldri ende opp der du fant meg - i avgrunnen. Jeg var bortkommen, men Du fant meg. Hjelp meg å glemme meg selv slik at du kan få strømme fritt gjennom mitt liv.

Credits: Dennis H, Caroline B, Caroline Ø, Mamma & Pappa, Brødre, David Crowder Band (tekst), Emmi, Nu, Naret, Dyrøy menighet.

Sannhet, hvor er Gud?

2008-02-08T23:04:00.000+01:00

Jeg elsker Gud. Dette er ikke selvfølgelig for meg å si, det er et valg. Jeg velger å dag for dag gi Gud rett i mitt liv, for hva vinner om ikke Gud vinner? Hvilket ord gjelder for meg om ikke Guds ord gjelder og står fast? Mitt forhold til Gud er basert på sannheter som jeg har måttet konstatere opp gjennom tiden, og de fleste sannhetene er "basic-dummy" sannheter som: "Om jeg tror på Jesus, så tror jeg også på hvert skrevet ord - for Jesus selv bekreftet det under bergprekenen" (matt 5).

Let's break it down: Han jeg tror er Gud har sagt at ordet sannelig er sant, ergo: Om jeg tror på Gud/Jesus, så tror jeg på ordet.

Alt avhenger dog av tro. Uten tro hadde jeg ikke hatt grunnlag for denne bekjennelsen, derfor sier bibelen: For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. (rom 10,9)

Livet er så ufattelig fullt av valg at jeg skremmes ofte. Ett valg kan føre et folk til grunne, og ett valg kan gjøre livet komplett. Når man tar valget om å gjøre mot Guds vilje (det er ALLTID et valg), så er det ikke sånn at man mister sin frelse. Man blir ikke frafallen av å gjøre mot Guds vilje.

Det fins dog et "aber", eller et "men" om du vil...

Synd og opprør har følger. Følgene av synd fra Guds side er fiksa på korset, Gud kommer ikke lenger i hu den synd som er oppgjort (merk: oppgjort). Men vær forsiktig med å gå steder du ikke vil at andre skal følge etter, for i livet er vi alle en representant for Kristus og dermed forbilder, og små føtter kan finne på å følge etter oss. Vær forsiktig med hvor du lar øynene dine falle, for det er det andre glanset på pornoen som vekker begjæret fra vår døde natur.

Vi er fri til alt, men ikke alt gagner. Valg fører enten til liv eller død for enten deg selv eller andre. La oss ikke føre våre søsken i grøfta fordi vil bruker med tid på mac'en enn med Gud (dette gjelder dog også pc-brukere).

Det er ikke den ene synden som fordømmer oss, men det er summen av alt vi tillater oss. Vi "fader" sakte men sikkert bort fra Gud og hans kjærlighet, og vi lurer på hvorfor vi ikke erfarer Ham i livene våre? Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt når jeg tenker meg om...

Kristenheten står med facebook i hånden og lurer på hvorfor Gud er fraværende.

Den vi gir tid lar vi få grobunn i vårt hjerte... Man blir mer glad i en venn når man tilbringer kvalitetstid sammen med den personen. Man blir mer glad i Gud når man leser hans ord og tar det til seg. Når man ser Guds løfter kan man ikke gjøre annet enn å løfte hender! Når jeg ser Guds frelsesplan gjennom bibelen blir jeg stum av ærefrykt. Men Gud tvinger seg ikke inn til de som ikke vil ha noe med han å gjøre - dette gjelder også oss som betegner oss som kristne.

Hvilken mektig Gud vi har.

La meg avslutte med en "Basic-dummy" sannhet: "Facebook ≠ Guds ord" (≠ betyr: er ikke lik).

Innflytelser til denne bloggen: Casting Crowns - Slow Fade (tekstutdrag), Norvald, hele Tao.

Gullringen i vårt kristelige grisetryne

2008-01-20T22:10:00.000+01:00

Noen ganger sovner man i kristenlivet. Man tror man har fokus på rett sted, og jobber kanskje tilogmed heftig for å gjøre en jobb i Guds rike. Man går i autopilot, og Gud blir bare en frase som ikke har adgang inn i hjertet – bare ut gjennom munnen. Lovsangen blir falsk, hensiktene blir falske og livet blir falskt. Dette tror jeg stemmer for mange. Man kan duppe av i bare noen dager, eller i flere år. Jeg har sovnet og våknet litt for mange ganger i mitt liv, og akkurat nå har jeg våknet igjen. Jeg har sovet siden nyttårsaften, og jeg våknet 20. januar i Arendal.

Oppvåkningsprosessen startet med et møte med Jostein Krogedahl fra Intro-menigheten i Sandnes. Han peppret i vei med gammel lærdom fra Jesuskirka, og vekket en visjon som lå i dvale inni meg.

et lys i nord.

Med en gang kom tanker om hvor i huleste jeg var, og hva i alle dager det var jeg holdt på med. Gud viste meg at jeg sov, og at jeg hadde gått i autopilot i lang lang tid. Det er ikke nødvendigvis kun de ganger man lever borte fra Gud og bevisst går imot Hans vilje at farene er der. Ofte er «søvn i tjeneste» like farlig:

Man sklir gjennom en tro som er ment som et ekte og personlig forhold med den levende Gud.

Alle skjønner at det ikke funker. Men langt fra alle er klar over at folk rundt dem (eller tilogmed de selv) sover. Åndelig søvn/likgyldighet vil jeg påstå er en av de farligste og mest vanlige «åndelige sykdommer» som har klart å snike seg inn i vår vestlige kristendom. Vestlig kristendom skal være pen og respektert. Vestlig kristendom skal være en fin sak som perfeksjonerer en nesten perfekt tilværelse. Vestlig kristendom skal være påtatt fromhet som flashes ved hver bidige anledning.

For en løgn. For en satans morder-tanke som trenger inn i vår hverdag. Vi har klart å gjøre Jesus til en materialistisk gjenstand som vi bruker som pynt, lik en gullring i vårt kristelige grisetryne (forstå det den som kan).
Jesus Kristus er min frelser. Han som tok på seg min synd som holdt meg borte fra Gud – ja mer enn holdt meg borte – den gjorde at jeg fortjente en straff, og straffen var døden. Straffen var Guds vrede utgytt over meg, og evig adskillelse fra Gud... Dette tok Jesus på seg.

Det er mange ting Gud ikke har behag i, og han viser meg stadig nye ting med meg selv som ikke er i tråd med hans ord. Den dagen Gud slutter å tukte meg i mitt liv, den dagen er jeg enten sovnet eller frafallen. Om Gud ikke får sin rett i mitt liv, så tror jeg jo ikke på Gud. Om jeg bevisst nekter å vende om fra ting som den Hellige Ånd viser meg i mitt liv, så gir jeg ikke Gud rett - jeg sier da at jeg har rett. Jeg kaster Gud ned fra tronen i mitt liv, og setter meg selv der. Jeg kaller Gud en løgner, og sannheten er ikke i meg.

Så hva handler ting om da? Jo, å elske Gud, og elske mennesker. Å elske den allmektige Gud er ikke å overse han og kalle han en løgner, men å elske hans ord og holde hans bud, ikke av tvang men av kjærlighet fordi Han elsket oss først.

Dette er min bønn i dag: Herre, lær meg å kjenne dine tanker. Lær meg å elske ditt ord. Tukt meg, ja, bøy & tøy & knekk meg til å bli slik som du vil at jeg skal være. Ikke la noe stå i veien, og hjelp meg å huske at ingen bønn er for liten for deg.
Folk som rørte opp tankene i meg til denne bloggposten: Paul Washer, Jostein Krogedahl, Elisabeth N, Dennis H, Caroline B.

... fordi kjærligheten seirer

2008-01-02T03:21:00.000+01:00

Vi formes. Vi formes av omgivelser, tid, relasjoner, og ikke minst Gud. En ting Gud gjør kjempeklart i sitt ord er at vi kan være så flink vi bare vil, men om vi ikke har kjærlighet så ganger det oss intet.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
(1kor 13, 1-3)

Dette er drøyt, men etter nærmere tanke så gir det håp. Det gir håp til at Gud, som ser alt, har gjort alt. Det fins ingenting annet vi kan gjøre enn å tro, og gjennom troen på Gud - elske Ham og elske mennesker.

Ahh, huge load of my shoulders! (dette sies helt seriøst). Jesus fiksa alt.

Alt dette er jo dødsenkelt, og det er jo dødsenkelt det vi tror på. Og når Gud har fiksa alt, så gjør han atpåtil kunststykke å gi oss den hellige ånd som virker i oss til å bli mer lik Jesus. Jesus så mennesker, og så behov. I så måte driver Gud på sett og vis en kampanje om å rykke hodet vårt bort fra navlen og vise oss verden.

- Skritt én er frelsen - der Jesus fikser alt. Vi blir satt fri fra syndens slaveri (rai-tai-tai, gammel bedehus-klassiker det der).
- Skritt to er at vi erfarer at ting ikke handler om oss, men om Gud og vår neste. Den hellige ånd jobber i allefall heftig med meg for å få meg bort fra min egen "ego-sentrisme".
- Skritt tre er at vi ser Gud, og ser mennesker.

Uten at vi forstår hva frelsen innebærer (les: vi er fri!) ender vi opp med en tro der motivasjonen for å gjøre noe blir å prøve å blidgjøre Gud og mennesker, en tro der vi rømmer fra våre egne problemer og synd i stedet for å ta ett oppgjør med det, osv, osv, osv. Dette blir en ond sirkel som til slutt vil ende opp i utbrenthet og bitterhet.

Gud vil ha hjertet vårt, ikke våre gjerninger. Han vil at vi tror. Vi tror på Gud, bibelen, jesus og hele suppa. Og om vi tror på jesus, så tror vi på hele bibelen, for han sa selv:

Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
(matt 5, 17)

Merk: Vi er fri fra loven gjennom Jesu egen død på korset (skritt én, se ovenfor), men han kom ikke for å oppheve loven, men for å skrive den inn i våre hjerter. Han kom for å fri oss fra strevet om å prøve å være verdig Gud, for han sa: "det er fullbrakt", og vi var da - gjennom Jesus - rettferdig for Gud.

Stort, ja. Og derfor - siden han elsket meg først - velger jeg å elske Ham tilbake.

Så hva skjer når vi begynner å elske Gud og mennesker? Jo kjærligheten krever handling. Derfor er ikke omvendelse (fra synd) et personlig nederlag, men noe vakkert...

...fordi kjærligheten seirer.

Dette skulle bli et blogginnlegg om tro, håp og kjærlighet, men det ble om omvendelse tror jeg... alt henger sammen, så det er kanskje ikke så heftig hva som ble resultatet av senkveld-skribleriene mine... Godt nyttår, måtte året bringe mange flaue og stolthetsknusende omvendelser. La oss alle bli mer lik Jesus i år!

- Sumlevoll
Hmm... tenker at de som hjalp meg med disse tankene (bevisst og ubevisst) burde nevnes ved navn i bloggen: Christian B, Ingvild K, Hanna Aa, Fritz, Tommy og Andrea. De to sistnevnte er ikke engang kristne... hmm... kanskje neste blogg blir om å se Jesus i mennesker.

Oppfordring

2007-12-22T01:33:00.000+01:00

Er dere som meg, så er jula blitt en tid med hektisk farting, julegave-holloi dagen før dagen, stress, julekakelaging og spising. Dette er egentlig jul i ett nøtteskall for min del.

Dog...

Hva med å bruke juletida til å søke Gud? Hva med å bruke juletida på å rett og slett lese litt i godboka, høre på god undervisning, og bare slappe av?

Ikke kutt ut alt det andre, for all del, men søk Gud. I juletida (i allefall etter 2300 på julaften og utover) så har vi plenty med tid til alt.

Jeg for min del har en haug av undervisning som har hopet seg opp i inboksen min på mailen, bøker, etc... Jeg skal gjøre det i jula jeg, kanskje jeg til og med gjennoppdager essensen av jula - hva alt handler om;).

God Jul!

Maksimering, ord, Guds ord og å elske

2007-12-04T22:45:00.000+01:00

Ord. Snodig det der. Ord er noe som kan snu oppned på situasjoner – både i positiv og negativ forstand. Ord griper tak i minner, drifter og drømmer og puster liv i de, derfor er det viktig hvem og hva vi omgir oss med. Jeg merker at når jeg omgir meg med «opplevelses-shopping» der målet er opplevelser, så ønsker naturlig nok jeg også slike opplevelser. Jeg merker at når jeg leser Guds ord får det meg til å se at det handler om kjærlighet til Gud, og kjærlighet til mennesker - ikke nødvendigvis opplevelser, selv om opplevelser gjerne følger med (Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg, Matt 6,33).

Beklageligvis så er jeg en påvirkelig person som ikke er perfekt, og jeg merker driftene og oportunismen i meg. Jeg merker at det frister å søke mitt eget. Det fins dog et problem: Jeg lever ikke lenger selv, jeg lever for Gud. Om jeg skal ta Guds ord på alvor, og min tro på alvor, så kan jeg ikke la meg bli med på enhver tanke som høres kul ut, selv om ting frister.

Jesus ble fristet. Hva gjorde han? Han gikk til Guds ord, og sa hva det sa. Jeg tenker jeg bør gjøre det samme. Så hva sier Guds ord?

Jo:
Elske Gud, Elske mennesker. Formidle Guds kjærlighet til mennesker.

Å elske er ikke et passivt ord. Å aktivt elske Gud og mennesker får konsekvenser for mine valg, og her blir det ubehagelig folkens. For hva innebærer det? Hva er jeg kalt til? Å elske mennesker til Kristus. Og hva har jeg i hånden (Gud spurte Moses om hva han hadde i hånden)? Mine gaver og talenter.

Så spørsmålet blir: Hvordan kan dette maksimeres? Hvordan kan jeg bruke mine gaver til å formidle Guds kjærlighet til mennesker på best mulig måte?

Ikke ved å bruke mye tid på å drive dank, dritt – jeg elsker jo å drive dank.

Jeg lar spørsmålet stå åpent til leserne...

Når man snubler over bra sitat på internett, så må man jo nesten bare poste det. Jada, jeg gjør det

2007-11-26T18:30:00.000+01:00

"You cannot evade the issue of God, whether you talk about pigs or the binomial theory, you are still talking about Him. Now if Christianity be. . . a fragment of metaphysical nonsense invented by a few people, then, of course, defending it will simply mean talking that metaphysical nonsense over and over. But if Christianity should happen to be true - then defending it may mean talking about anything or everything. Things can be irrelevant to the proposition that Christianity is false, but nothing can be irrelevant to the proposition that Christianity is true."

G.K. Chesterton
Daily News December 12, 1903

La oss gidde hverandre.

2007-11-13T10:51:00.000+01:00

Jeg blir ofte satt helt ut av enkelte setninger. Ofte setninger som bare er ment som en «atpåklatt-kommentar» som ingen andre biter merke i. Det er vel slik jeg må innse at jeg fungerer: hodet mitt bare forsvinner fra virkeligheten og inn i lange refleksjoner over et tema. Ofte trivielle saker som ikke interesserer noen – de ender opp i den reflektoriske papirkurven.

Det fins dog de som overlever i hodet mitt og blir skrevet ned et sted.

Her er en tanke som slapp gjennom:

La oss gidde hverandre.

La oss ta oss tid til å se nabomennesket – vår neste. I vår tid er vi ufattelig selvsentrert, meg inkludert. Vi ser bare så langt som vår egen nesetipp, vår egen navle med vårt eget navlelo. Vi kan ofte unnskylde oss selv og si: «Jeg er så trøtt i dag», «jeg har gjort nok i dag», etc.

Alikevel erfarer vi at når vi gidder å gjøre noe, se andre mennesker, så velsigner Gud det. Når vi gidder å møte noen med noe annet enn ett «Hei, hvordangårdetfint?jagodtåhøre!», så åpner det opp. Er ikke det rart? Eller rettere sagt: Er det ikke det Gud har sagt hele veien?

"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet,da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet." (1kor 13, 1-2)

Jeg mener å huske en viss johannes som sa: «Den som sier at han er i Ham, må leve slik Jesus levde». Jesus var revolusjonær i måten han møtte mennesker, og brydde seg om dem. Tollere, horer, alle var like verdifull for Jesus. Jesus handlet ikke om et spill for galleriet, eller ett show av riktige handlinger til riktig tid. Jesus dreit i timing, etikette, politisk korrekthet og stolthet.

Han så mennesker.

Hva gjør vi? Hva handler det om? Hva er det supre og geniale svaret på alt vi kristne tenker på - Å vinne flest mulig for Kristus. Alt kan summeres opp i det mest oppbrukte, vakre, perverterte, vidunderlige, utfordrende, uoppnåelige, enkle ordet:

Kjærlighet.

La oss elske hverandre, slik som Han elsket oss. La oss gidde å se folk.

Å leve i lyset er ikke noe behagelig, men det er det eneste stedet hvor jeg ønsker å være. I lyset er jeg rettferdiggjort, ikke pga egne prestasjoner eller egen kraft, men pga Jesu blod på golgata. Om jeg velger å lukke dører hvor det er ubehagelig å la Gud se, så er jeg ikke i lyset og sannheten er ikke i meg.

Sannelig, Gud elsker et sønderknust hjerte.

Jeg brukte å tro at det betydde at Gud elsket de som hadde så vraka liv som overhode mulig (det er forsåvidt også sant), men det er jo ikke det som menes med det. Det som menes med et sønderknust hjerte er at alle vegger er revet ned, og Gud har fått kommet til på alle steder med sin legedom og sin kraft.

Det at Gud knuste sin egen sønn i stedet for meg gjør at jeg kan stå fram for den rettferdige Gud sånn som jeg er. Det å la Gud slippe til på alle områder er vel å anse som er forutsetning for å kunne stå fremfor Gud som rettferdig, ellers så skjuler vi ting, og vi lever i mørket.

En bok som jeg elsket i bibelen før var 1johannes brev (forsåvidt elsker jeg den nå også, red.anm). Nå som jeg skjønner hva som faktisk står der, så føler jeg at det er kanskje den mest fordømmende boken i hele bibelen. Det er vakkert det som står, men skitt hvor jeg kommer til kort på det som står der. Jeg må innrømme at jeg sjelden gidder å elske min bror (tenk på den: elske er ikke et passivt ord).

Dette er min bønn i dag: Herre, knus mitt hjerte slik at jeg kan leve fult og helt for deg. Knus mitt hjerte så jeg ikke lenger gidder å søke min egen vinning, men ditt rikes vinning. Hjelp meg å se behov og hjelp meg og fylle de. Hjelp meg å formidle håp til mennesker som føler seg håpløse. Hjelp meg å gidde min neste som meg selv. Hjelp meg å elske.

Her er en utfordring: Gidd de som du merker har "noe" som de strides med. Gidd de som ingen andre gidder. Prøv å tenk utover din egen situasjon. Lev åpent med alt fremfor Gud.

Kryss gjerne av i kommentarboksen når du har lest dette innlegget - det har vært ute i en uke nå uten kommentarer, noe som medfører uvillighet til å publiserer neste post.

Haha, se på det her!

2007-11-11T22:15:00.001+01:00

Noen ganger kan man bare drite i å tenke, og bare le litt:

Achmed the dead terrorist
http://www.youtube.com/watch?v=1uwOL4rB-go

Folk som tryner med tunge ting på skuldrene
http://www.youtube.com/watch?v=MjIJYlspdKk

Don't laugh - japansk gameshow hvor folk for all del ikke må begynne å le
http://www.youtube.com/watch?v=MEDqUxIGE-s

Enjoy, snart skal jeg gidde å tenke mer.

En kjappis: Dø moses, dø!

2007-10-30T09:04:00.000+01:00

Gud plager meg.

Er det noen andre som har det sånn? Gud plukker på deg, og lar deg ikke være før du har gjort noe med det. Den hellige ånd kalles han som utfører guds småirriternde stikk som gjør at vi noen ganger blir pissirritert, selv om vi vet at det han vil vi skal gjøre er godt for oss.

Er det rart Jesus dro opp til himmelen? Hadde det vært han som satt der og stakk meg i siden, så hadde jeg nok mest sannsylig klappa til han til slutt. Skitt, Gud er så ufattelig gjennomtenkt! Guds tanke var jo nettopp det: «Om jeg går over fra kjøtt til ånd kan jeg virke på mange flere områder»

Jesus sa jo dette selv før han dro til himmelen: «Jeg skulle gjerne blitt her, men jeg har en kompis som kan plukke mye mer på dere, og på mange flere enn det jeg kunne gjort, så ha det bra suckers!» - parafrasering på grensen til det blasfemiske på joh 14, 15-26

Beklager den ufattelig dårlige parafraseringa, men dere fatter tegninga? Sorry Jesus, men Den Hellige Ånd kan utrette mer i meg enn det du hadde klart hadde du vandret på jorden (Men det visste du vel, eller hva Jesus?)

Sånn.

Det var introen til det jeg tenker jeg skal dele med dere: Frimodighet/Tilbaketrukkenhet

Jeg har mye å si. Mye å dele, men jeg gjør det sjeldent. I mitt hode skal alt veies opp og ned og opp og ned og til høyre og venstre og helst skal jeg ha hatt en lang og solid «moses-style» diskusjon med Gud, hvor jeg bare nekter å gjøre det han har sagt at jeg skal gjøre.

Hvorfor idealiserer jeg denne formen for diskusjon? Jeg syns faktisk ærlig talt at det er litt kult. Diskutere med Gud liksom! Hehe!
Men hva gjorde Moses? Han diskuterte, og nektet å gjøre det Gud hadde sagt han skulle gjøre. Moses syndet da. Moses trodde ikke Gud, og det mens han sto på hellig grunn og Gud talte til ham. Jeg kan tenke meg hvordan Guds vrede bare boblet når Moses sto på hellig grunn, og nektet å godta det «Gud den allmektige, JEG ER» sa til han. Gud ble faktisk harm på Moses! Skitt! Glad jeg ikke var Moses da! Tenk at han vågde å stå der og si: «jeg tror ikke på det du sier.»

Moses var bra dum da, hæ?

Men hva med meg? Når jeg sitter der på en delekveld og kjenner at Gud sier: Gjør dette. Hvem er jeg til å si: «Det er sikkert ikke noe å si.» Det jeg egentlig sier til Gud da er: «Du lyver.»

Jeg gjør Gud til en løgner, og sannheten er ikke i meg(1joh 2,4).

Så her har jeg en beslutning i livet mitt: Moses må få mindre plass i livet mitt, og Den Hellige ånd må få mer plass. Har Gud sagt noe, så er det sånn. Til helvete med mitt uvillige sinn, jeg er kalt til å være lys og salt, hvordan kan jeg være det når jeg nekter å skinne før jeg har gjennomgått 3x3 runder med Gud i diskusjoner? Jeg vet godt hva som er rett, også er jeg SÅ uvillig til å gjøre noe med det.

Skitt. Dette får konsekvenser.

Om Gud har sagt det, så må jeg følge det. Om det står i bibelen, så er det det jeg skal følge. Hvem er jeg til å stå fremfor Gud og si: Jeg er uenig i ditt ord. Det er ikke så farlig, Gud, du har jo sagt det i ditt ord, men det er bare en bagatell - En bæsj i havet.

Dette går både på å ta Den hellige ånd på alvor, óg ta Guds ord på alvor. Omvendelse er tungt, men godt. Når den hellige ånd får slippe inn lys på såre områder, så helbredes vi – sakte men sikkert. For å sitere en melding jeg skrev til noen jeg er glad i: Vi er kalt til frihet. Dette må jeg innse. Er man fri om man ikke handler på Guds ord? På en måte ja, men på en annen måte nei. Kristi kjærlighet tvinger i allefall meg nå til å strebe etter å være en som lyser Guds tanker og Guds ord inn i livene til mine venner. Jeg vil fortsette å be for de jeg har «bedd meg lei på» opp gjennom årene. Jeg vil fortsette å ha et håp til at de en dag vil komme til sannhets erkjennelse.

Gud jobber med meg, det er godt.

Dø Moses, dø!

Nye innlegg kommer

2007-07-17T22:35:00.001+02:00

Jeg har tatt en beslutning eller to.

Den ene er å legge ut flere veltenkte tanker om livet, Jesus, kirke, etc. Rett og slett fordi det er greit å dele sånne ting, og det er greit å skrive det ned for sin egen del.

Det andre er at jeg skal tilbake til facebook. Presset er for stort. Jeg skal dog holde meg kjempelangt unna alt unødvendig stæsj, og kun bruke det til det som tjener til å bygge opp menigheten.

Kjærlighet fra broder Simon.

Hvordan eksludere Gud fra vennskap, mugne kjipe dukke Jesus, du er en fjott! og get your ass in the air/hare krishna!

2007-02-20T08:58:00.000+01:00

Har tenkt på en ting. Vennskap og Gud. Hvor mye vitnet man ikke for vennene sine før? Hvor mange ganger inviterte vi ikke vennene våre på møter og grupper og fortalte om det spennende livet som kristen, og hvordan man kunne ha personlig fellesskap med den treenige Gud. Åjoda, jeg husker de tidene. Jeg husker hvor fornøyd jeg var når jeg fikk ut noen indikasjoner på interesse fra mine venner, og hvordan jeg var saligere enn noen andre når jeg hadde hatt en solid diskusjon over et kontroversielt tema.

Man ble enig om at kontroveriselle temaer ikke kommuniserte, men hva med den påtatte Jesus-reklamen?

Er ikke Jesus virkelig? Er ikke vårt forhold med han virkelig? Er ikke han en naturlig del av vår hverdag, og burde ikke han være ett like naturlig samtaleemne blant ikke-kristne venner som fotball eller studier? Bør ikke vårt forhold med Jesus reflekteres naturlig, og ikke som en påtatt replikk man går gjennom uke etter uke?

jo.

Hva er det da vi har presentert til våre venner? Om vi virkelig presenterte den jesus vi trodde på, så skulle man jo tro at frukten av dette ville være litt større? Ja. Om vi reflekterte det livet vi faktisk levde, så skulle man jo tro at det var litt frukt å spore.

På frukten skal du kjenne treet

Om ikke vi har tatt på oss «kristenmaska» og vist fram en kunstig og tilgjort Jesus. En plastikk-Jesus. En Britney-Jesus med rød pvc-drakt, skinna på hodet og to flunke nye tattiser. En muggen, kjip dukke-jesus om du vil. Joda. Den Jesus jeg har vist vennene mine har ikke vært min bror, nasareeren. Nei. Jeg har vist mine venner en Jesus med like stor troverdighet som en middelmådig popartist. Ikke rart at Jesus ikke er ett tema når jeg er med vennene mine. Han er blitt utelukket på en særdeles effektiv måte: gjennom at jeg har prøvd å produsere han, mens han i virkeligheten ikke trenger en produksjon. Han trenger bare å slippe fram. Om vi lever som kristne, hva er da mer naturlig enn at Jesus kommer naturlig fram?

Er det noen som kjenner seg igjen her? Deg var slik jeg fikk meg venner i første og andreklassen på vgs... Det er litt trist, men de vennene jeg fikk der har jeg så og si ingen "gudesamtaler" med i dag. Gud er eksludert. En ting man ikke snakker om.

En menighet som jeg ser mye bra fra har en "catchphrase" som summerer opp tankene mine rundt dette: "If you feel you have to, don´t bother". Dette sies egentlig om hvordan man forholder seg til oppgaver i menigheten, men det funker like bra i en evangeliserings-setting. Om du føler at du må produsere fram samtaler om Gud, og at du må få proklamert Guds eksistens og verdens behov for en frelser, så kommuniserer du ikke bare Gud dårlig, men du fremstår også som en bråutende ureflektert fjott.

Så hva sier jeg? At venne-evangelisering ikke funker? Nei, det sier jeg ikke.

Sier jeg at Gud ikke eksisterer, og at DU ER EN FJOTT!?!??! Nei, det sier jeg ikke

Jeg sier ganske enkelt at Kristenlivet (populært kalt jesuslivet) er å ha gud på innsia. Jesus er ikke en "dukke" vi drar opp av lomma og trøkker i fleisen på folk. Du har Jesus inni deg, og han er en naturlig del av din hverdag, og derfor er han ikke ett produkt som vi skal selge til massene, men han er vår beste venn, som vil bli alle andres beste venn. Som en god venn, så respekterer Jesus grenser. Jesus trenger seg ikke på, og vi har heller ingenting med å dytte Jesus på folk som ikke kommer til han selv. Jesus, når han gikk på jorden, helbredet alle som kom til han, men han gikk ikke rundt å tvangshelbredet folk. På samme måte kan ikke vi trøkke tro inn i våre venner. Vi kan ikke FÅ de til å tro – Gud skaper tro i hjertene.

Så hva gjør vi?

Vi lever Jesuslivet. Vi lever ut Kristi kjærlighet til mennesker. Vi spiser. Vi bryr oss om vennene våre. Vi drikker. Vi sier bra ting om folk, og skryter av folk. Vi sover. Vi deler våre egne erfaringer med denne kompisen, Jesus, som er grunnen til at vi gidder å være som vi er. Vi ler. Vi danser. Om noen er interessert i Jesus og vil vite mer, så kan de være med på møte, nettverksgrupper, eller noe slikt, men det er ikke noe stress. Vi er ærlig. Vi legger ikke skjul på hva vi tror på, nei, vi bekjenner det åpent. Vi svinger oss i valsen. Vi ler av helt håpløst teite hendelser. Vi gjør det vi gjør, med Jesus. Jesus i oss & vi i han, ikke en rotten, kjip jesus-dukke som vi går rundt med i baklomma, og trykker i fleisen på vennene våre i ny og ne.

Inkluder Jesus normalt.
Om man er forelska, så er det naturlig at man snakker om hvor fantastisk vedkomne er, og hvor fin vedkommendes øhm... øyne er..... JAJAJAJA! OK DA!! ROMPA! ROOOOMPAAAAA!!!! (Dette er intern humor, om du ikke skjønner, så ikke prøv å skjønn). Tss....
Om Jesus er din beste bøddy, så er det naturlig å snakke om han. Tenk på det.

"Get your ass in the air, get your ass up in the air, get your ass in the air, get your ass up in the air"
Lenge leve usaklighet i saklighet! Hare Hare krishna, og døden skal du lide! I den sorte gryte. Hoi... internhumoren bare flommer over...
-Simon

Plutselige innfall om kaffe, og relasjoner som tar nye retninger, og kan det hende at det er mange relasjoner som egentlig er veldig som kafferelasjon

2006-12-05T01:53:00.000+01:00

Plutselige innfall om kaffe

Jeg merker at Gud bruker kaffe i min
måte å kommunisere med folk på. Dette er ikke bare noe jeg liker å tro eller å si, men jeg merker mer og mer hvordan Gud fører meg inn i gode samtaler over en kaffekopp, eller andre «sosiale settinger» (det trenger ikke være kaffe, men i 95% av tilfellene er det kaffe i en eller annen form. De gode samtalene har aldri forekommet over en kopp te, derfor mener jeg at det er en ugudelig drikk, men det er bare et uimotsigelig faktum som bare nevnes i en parentes).

Relasjoner som tar nye retninger.

Nå om dagen drar jeg mye på cafè, og bruker halve formuen min på å kjøpe en kopp eller to av denne edle bønna. Praten faller for tiden mye inn på mitt liv med Gud, Jesuskirka, etc. Jeg snakker om forskjellige sider ved troa, og hvordan den sammenfaller med måten jeg lever livet mitt på, og mine prioriteringer.

De jeg har vært på café med i det siste er veldig gode venner av meg som jeg sjeldent har pratet med Gud om (på en så konstruktiv måte). Gud snur flere års vennskap, som sjeldent har hatt fruktbare samtaler på det området, til et vennskap hvor mine venner blir bedre kjent med nye sider av meg. Dette er noe av det som er mest rock´n´roll med Gud og dine venner. Gud kan gjøre alt, og vi liker å tro det, men alikevel tror vi som oftest ikke at de vennene kommer til å fatte interesse i «Gud og sånt», men Gud har det med å tenke større enn meg (rart det der). Jeg sier ikke at jeg fikk malt evangeliet fremfor øynene deres, men det var likefult fruktbart.

Kan det hende at det er mange relasjoner som egentlig er veldig lik kafferelasjonene innad i menigheten?
Spørsmålet er vel egentlig: kjenner jeg deg? Kjenner jeg alle sidene ved deg, eller kjenner jeg bare deg som den personene som er kristen som går i menigheten og som gikk frem til forbønn sist søndag? Kjenner jeg kanskje bare noen få sider av deg, eller kjenner jeg mye av hvem du er som person? Kjenner jeg kanskje bare til deg uten å kjenne deg? Er du en person jeg vet hvem er, men som jeg egentlig ikke kjenner dypere enn smaken av halvsur kaffe etter søndagsmøtene?

Jeg tror at det er uhyre mange personer jeg har et veldig ensidig forhold til. Jeg kjenner veldig mange i Jesuskirka som «den som ble med i Jesuskirka da», og som har «den dialekten», eller «personen som har den holdningen», etc. Nå sier jeg ikke at jeg ønsker at jeg kjente alle på alle plan, det ønsker jeg definitivt ikke – det blir for mye. Men jeg ønsker at jeg kjente noen av de jeg går i menigheten med bedre enn det jeg gjør. Det faktum at jeg har flere nære ikke-kristne
venner, enn nære kristne venner, er alarmerende.

En person jeg kjenner en del sider av er min venn Johan Markus. Jeg vil ikke si at jeg kjenner alle sidene ved han, men opp gjennom årene har jeg blitt kjent med en del. Når jeg forvillet meg ned til Malmö for noen uker siden ble jeg kjent med nye sider ved Johan Markus, Veronica, og ekteparet Johansen. Jeg ble ikke klar over disse nye sidene, før jeg faktisk satte meg ned og tenkte over oppholdet i Malmö. Oppholdet i Malmö var godt.

Sumlevolls slumme armkrok kommer om litt til å stramme seg om nakken din, sumlevolls rettferdige knyttneve vil så gi deg kokkos.

Så har vi tenkt på forholdet vi har oss imellom? Eller går vi bare rundt å kjenner til hverandre med overfladiske kristne smil og klapp på skuldrene (provosere! Provosere!)? Har Jesuskirka virkelig så varme relasjoner som naturlig menighetsutvikling sier? Tydeligvis ikke siden vi publiserer tankene våre på blogger (he shoots, he scores! Bullseye! Ding ding, dommedag!). Tydeligvis ikke siden all kommunikasjon i dag helst skjer på msn og sms, og at dypere tanker er noe som er forbeholdt begravelser og blogger skrevet av omvendte b-mennesker som i stedet for å ta tankene ut i virkeligheten sitter å snufser (jeg er sjuk) over tastaturet og kommuniserer ut tanker som bare viser hvor hyklersk denne bloggen egentlig er (dette er et veldig angripelig utsagn, og jeg er bare litt enig selv).

Poeng:

Se på menigheten, din menighet (forutsatt at du er kristen og går i menighet, noe som er 95% av bloggens lesere... tror jeg). Er menigheten slik vi ønsker? Kan grunnen være at vi ikke egentlig kjenner den som sitter på raden bak oss? Eller er det bare fordi at lyden suger?

Når jeg blir frisk skal jeg ringe noen, og avtale en kaffe, slik at jeg kan bli kjent med nye sider av folk. Jeg vil at de «varme relasjonene» som vi priser opp i skyene virkelig skal være varm, og ikke relasjoner som er varm kun på overflaten. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme, og sørge for at DU blir kjent med noen nye sider ved menighetskompisen din. Og ikke sitt på rævskinka og vent på at andre skal ta initiativ! Og ikke gjør sånn som jeg alltid har gjort: ikke inviter de samme personene som du alltid har invitert. Inviter noen helt nye personer med på kaffe, og finn nye sider ved folk! Hurra.

Og still deg selv dette spørsmålet: Om du syntes denne posten var absolutt knallbra, og du ikke gjør noe meddet, hvem blir glad da?
...La meg gi deg et tips: Det er ikke Jesus...

Jeg har rett, og du vet det

Denne posten er et resultat av
tanker fra malmö, en cafétur med to gode venner, en
cafétur med en annen god venn, Christian og bønn.

Praksis og det å gjøre ting man ikke vil, som man egentlig vil innerst inne.

2006-11-29T16:09:00.000+01:00

Øyh, Jeg er sjuk. Jeg har fått en blanding av Leonart Cohen stemme, Ingvild hoste og en 18" subwoofer som pulserer jevne teknobeats i 120 bpm inne i hodet mitt. Men det er på sett og vis deilig. Jeg får tid til å reflektere mer og mer, og jeg kan ta meg tid til å revurdere ting, evaluere ting og tenke nye tanker.

Praksis
Det er praksis på Nbms, og jeg har den fine oppgaven å finne ut om det er mulig å få lyd, lys og scene til connectedfestivalen 06/07. Dette går faktisk ikke så ille, men det er fremdeles et hav av jobb fremfor meg... men det er kult - Gud er med.

Å gjøre ting man ikke vil, som man egentlig vil innerst inne
Dette er en tanke jeg har gjort meg, og er resultatet av en lang og dyptgående diskusjon mellom meg og to gode venner (dere får selv velge om deres identitet skal være kjent).
Hvorfor velger man alltid det som er enklest, og ikke det man vil?
Som kristen tar jeg ofte meg selv i å droppe ting som jeg vet er bra til fordel for 10 minutt ekstra tid i senga, uvilje til å gjøre litt drittarbeid, etc. Det enkle valget med å stå opp om morgenen kan avgjøre mye av resten av dagen; får jeg spist frokos, lagd matpakke, dusja, drukket kaffe, pakket skolesekken, kle på meg på en måte som ikke ser ut som samtidsdans i høyt tempo? Så i dette perspektivet ser det ut som at det å våkne tidligere er direkte lurt, så hvorfor virker det som direkte dårskap når man er mitt oppi det?
Jeg tror at det menneskelige sinnet er akkurat som vann under 9 bars trykk: vi velger veien som har minst motstand i seg, og har ikke for øye hvilken kvalitet espressoen får, selv om det er vår skjebne (å bli en espresso, med perfekt skum uten kjipt lyst skum).
Derfor leser jeg ikke i bibelen så mye som jeg skulle ønske, derfor ber jeg ikke så mye som jeg skulle ønske, derfor er jeg et vassekte B-menneske (selv om noen sier at det er gener, pøh, dårlig unskyldning sier jeg), derfor kvier jeg meg hver gang jeg hører ordet gjøre oppvask/gjøre rent/fikse ditt/fikse datt/rydde/lekser/ - alt som krever at jeg løfter en finger egentlig.

Jeg svartmaler en del nå, men det er hele poenget. Bigdaddy vil forstå hva jeg mener, når han kaller luther en sprø idiot, svartmaler han. Når jeg kaller meg selv...øhm... det jeg har kalt meg selv nå, så svartmaler jeg, for å få fram et poeng.

Her er poenget: Sånn som jeg ser det, så er det de enkle valgene som avgjør om man får gjort det man vil - rett og slett bare det å begynne. Om man vil rydde rommet så må man begynne (her snakker jeg veldig til meg selv). Om man vil få sving på bibellesninga, joda, da må man begynne. Det fins et ord for enkle løsninger: latskap. Her kan man også komme med konspirasjonsteorier mot rema 1000, men jeg velger å holde meg i tøylene.

Jeg er klar over at enkelte b-mennesker vil bli dritsur for at jeg har røpet at b-menneske genet ikke fins, men jeg bryr meg ikke.

For det står i gal-apene 5, 22
Men b-menneskets frukt er: Forsentkomminger, sene kvelder etterfulgt av tidlige ettermiddager, ansvarsløshet, unnasluntring, dårlige unskyldninger, bikking på stolene, etterlatte kaffekopper.

Men man vil jo egentlig gjøre det man ikke gjør. B-mennesker er jo ikke hensynsløse drittsekker som bare gjør det som passer dem. B-mennesker er hensynsfulle godklumper som gjør det som passer dem. (bullseye, yes!!!) Vi er fantastiske mennesker, vi må bare ikke gjøre de enkle og lite fruktbare valgene hele tiden, ikke litt engang.

Jeg vil bli en perfekt espresso, som kan formes til hva enn det skulle være: cortado, americano, latte, etc... Eller rett og slett bare bli mer lik kristus...

Amen

Det kan hende jeg oppdater mer fremover, men blog-latskap er ikke synd.