... fordi kjærligheten seirer

Vi formes. Vi formes av omgivelser, tid, relasjoner, og ikke minst Gud. En ting Gud gjør kjempeklart i sitt ord er at vi kan være så flink vi bare vil, men om vi ikke har kjærlighet så ganger det oss intet.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
(1kor 13, 1-3)

Dette er drøyt, men etter nærmere tanke så gir det håp. Det gir håp til at Gud, som ser alt, har gjort alt. Det fins ingenting annet vi kan gjøre enn å tro, og gjennom troen på Gud - elske Ham og elske mennesker.

Ahh, huge load of my shoulders! (dette sies helt seriøst). Jesus fiksa alt.

Alt dette er jo dødsenkelt, og det er jo dødsenkelt det vi tror på. Og når Gud har fiksa alt, så gjør han atpåtil kunststykke å gi oss den hellige ånd som virker i oss til å bli mer lik Jesus. Jesus så mennesker, og så behov. I så måte driver Gud på sett og vis en kampanje om å rykke hodet vårt bort fra navlen og vise oss verden.

- Skritt én er frelsen - der Jesus fikser alt. Vi blir satt fri fra syndens slaveri (rai-tai-tai, gammel bedehus-klassiker det der).
- Skritt to er at vi erfarer at ting ikke handler om oss, men om Gud og vår neste. Den hellige ånd jobber i allefall heftig med meg for å få meg bort fra min egen "ego-sentrisme".
- Skritt tre er at vi ser Gud, og ser mennesker.

Uten at vi forstår hva frelsen innebærer (les: vi er fri!) ender vi opp med en tro der motivasjonen for å gjøre noe blir å prøve å blidgjøre Gud og mennesker, en tro der vi rømmer fra våre egne problemer og synd i stedet for å ta ett oppgjør med det, osv, osv, osv. Dette blir en ond sirkel som til slutt vil ende opp i utbrenthet og bitterhet.

Gud vil ha hjertet vårt, ikke våre gjerninger. Han vil at vi tror. Vi tror på Gud, bibelen, jesus og hele suppa. Og om vi tror på jesus, så tror vi på hele bibelen, for han sa selv:

Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
(matt 5, 17)

Merk: Vi er fri fra loven gjennom Jesu egen død på korset (skritt én, se ovenfor), men han kom ikke for å oppheve loven, men for å skrive den inn i våre hjerter. Han kom for å fri oss fra strevet om å prøve å være verdig Gud, for han sa: "det er fullbrakt", og vi var da - gjennom Jesus - rettferdig for Gud.

Stort, ja. Og derfor - siden han elsket meg først - velger jeg å elske Ham tilbake.

Så hva skjer når vi begynner å elske Gud og mennesker? Jo kjærligheten krever handling. Derfor er ikke omvendelse (fra synd) et personlig nederlag, men noe vakkert...

...fordi kjærligheten seirer.

Dette skulle bli et blogginnlegg om tro, håp og kjærlighet, men det ble om omvendelse tror jeg... alt henger sammen, så det er kanskje ikke så heftig hva som ble resultatet av senkveld-skribleriene mine... Godt nyttår, måtte året bringe mange flaue og stolthetsknusende omvendelser. La oss alle bli mer lik Jesus i år!

- Sumlevoll
Hmm... tenker at de som hjalp meg med disse tankene (bevisst og ubevisst) burde nevnes ved navn i bloggen: Christian B, Ingvild K, Hanna Aa, Fritz, Tommy og Andrea. De to sistnevnte er ikke engang kristne... hmm... kanskje neste blogg blir om å se Jesus i mennesker.