Lovsangen var bra, men er den bra? Sene skriblerier uten struktur.

"Lovsangen var bra!"

Denne kommentaren har jeg fått noen ganger i mitt liv, og alltid skurrer den litt. Lovprisningen var liksom fin... hmmm... Nå skal det sies at jeg vet hva som menes med disse ordene, og jeg er ikke flisespikker på området, så for all del: ikke vær redd for å gi komplimenter til lovsangerne!

MEN! Tygg litt på setningen: Lovsangen var bra.

Hva er lovsang? Lovsynger jeg nå?

Lovsang eller worship er tatt fra det greske ordet latreuo, som betyr å tjene eller å gjøre hellige handlinger, vi trekker også betydningen lovsang fra Halal som er hebraisk for å sette fokus på/skryte.

Sett i en slik kontekst virker vår tanke om lovsang fattig. Lovsang rommer mye mer enn hillsong og ungfila live. Det inneholder alt annet enn frysninger og god stemning. Sangen i seg selv er verdiløs og er å anse som dritt om leppene som synger ikke lovsynger. Og hvem er dommer over det? Gud, ikke vi.

Lovsang er å slutte å gå i kirka, og begynne å være kirka. Kirka eller menigheten om du vil er det Jesus gikk til korset for. Vi er en familie av f**cked up folk som er omvendt og forvandlet av Gud. Vi stiller alle likt; her er ikke vestkant eller østkant, jøde eller greker, hipster eller geek, men en haug av Guds barn samlet på et sted.

Vi er brødre og søstre.

Lovsang er å leve Jesuslivet. Det er å se sin neste, hilse på folk (selv om de ser shabby ut på håret), det er å be for de som trenger det, det er å høre på de som har noe å si, det er å tåle de som er litt røff i kantene, det er å lokke frem de som ikke tørr så mye, det er å se det som er bra i folk og si det, det er å sette ord på drømmene du har, det er å komme til Gud med alt, det er å gråte med de som gråter, le med de som ler, passe på de som er yngre, og lista går og går videre.

Som en lovsanger blir jeg utfordret av dette.

I mine kretser er det ofte snakk om "de veiene vi beveger oss i lovsangen". Ganske svevende, og det er lett å la seg villede til å tenke på uttrykk og måter å gjøre lovSANGEN på. Som ved et lynnedslag i bevistheten min slo denne tanken ned i meg for noen måneder siden:

Gud bryr seg ikke om spillinga di, han bryr seg om lovsangen din.

Lever jeg i den lovsangen jeg synger? Er frukten av mine lepper konkret? Har jeg gitt alt til Gud? Er jeg virkelig hengitt til Gud om jeg ikke ser lenger enn min egen nesetipp og overser behovene som er rett fremfor meg?

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
1kor 13, 1ff

Om lovsangen er perfekt, men ikke er backet av kjærlighet er den kun bråk. Kjærligheten er et verb sang DC Talk en gang på nittitallet, og det er sant. Kjærligheten krever handling, du har ikke kjærlighet om du overser din bror/søster. Lovsangen er en spott mot Gud om du er likegyldig til dine brødre og søstre.

"Gud gjør mitt liv til en lovsang til deg" går sangen. Livet skal være en lovsang. Kirka skal være Hans folk som gjør hans gjerning på jorden.

To utfordringer til meg selv og andre:
1. slutt å gå i kirken, begynn å vær kirken
- med dette mener jeg ikke at vi skal slutte å komme til kirken, snarere tvert imot. Det jeg mener med det er at når vi kommer sammen, så kan vi jo kommer sammen som søsken og behandle hverandre uten forutinntatthet og kynisme.
2. Se de som trenger å bli sett, be med de som trenger å bli bedt for, klem de som trenger det, etc.
- La oss være praktisk i vår tro, både i hverdagen og når vi kommer sammen på søndager/fredager/whatever.

Jeg vet denne posten er litt rotete, men Gud ser til hjertet, så god natt.

- Sumle