Hvem er jeg? Hvem er du? Sene natteskriblerier.

(Disclaimer: Null korrekturlesning på dette, null planlagt struktur, men forfåpentligvis et fnugg av mening)

Jeg har akkurat hatt min årlige kritiske gjennomgang av mitt eget liv, og jeg skal ikke kjede bloggen med alt jeg har å jobbe med i mitt eget liv, MEN jeg tenkte jeg kunne dele en ting jeg alltid spør meg selv hvert år:

Hvem er du?

Dette spørsmålet berører de fleste av områdene i livet mitt, og ofte har mye av mine problemer noe med at jeg ikke helt husker hvem jeg er.

For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning.
(jak 1, 23-25)

Hvem sier Gud at du er? Hva har Gud kalt deg til? Dette er spørsmål du må stille deg, for vi glemmer så altfor lett.

Når vi glemmer hvem vi er begynner vi å frykte mennesker. Vi begynner å gjøre ting for å blidgjøre folk, og fordi dette vil gjøre at den og den personen syns bedre om meg. Kanksje vi får et klapp på skulderen? Kanskje vi tilogmed får hederlig omtale i for eksempel lederteamet, for det er jo der det teller å ha credz'n inne; hos lederne.

Men Gud ser til hjertet, MENNESKER ser til det ytre.

Vi har lett for å lure hverandre, og vi er sjeldent ærlige med ting. Meget sjeldent ærlige. Vi frykter hverandre så mye at vi bruker hverandre som brikker for å enten bli bedre likt eller like oss selv bedre. I våre liv har vi en tendens til å frykte hverandre og derav bruke hverandre.

Så hva kaller Gud oss til?

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og du skal elske din neste som deg selv (matt 22, 34ff). Den eneste vi skal frykte (og da ikke frykte på en creepy måte, men i ærefrykt) er Gud, og ut av og frykte og elske Gud blir det til at vi ikke utnytter hverandre, men at vi elsker hverandre.

Venner, la oss ikke søke et "Bra, du gode og tro tjener" fra mennesker, men fra Gud. Bibelen kaller oss til å tenke på andre enn oss selv. Vi er kalt til å tjene hverandre, ikke fordi vi kan få et klapp på ryggen selv, men fordi vi vil lovprise Gud for det han har gjort. La det være din lovsang å gjøre godt med folk. Bry deg, ta en kaffeprat, invester tid i folk.

Ja!

Og igjen: Ikke for din egen del, men for Guds del, fordi at han fortjener en lovprisning av en menighet som elsker hverandre.

Men tilbake til tråden: Hvem er jeg?
Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden. Jeg er Guds herlighet på jorden.

Herre! Hjelp meg å ikke se dine barn som brikker i et spill hvor pointet er å komme seg lengst. Hjelp meg å se meg som du ser meg, og å se mine søsken som du ser de. Hjelp meg å elske de som ikke nødvendigvis har noe ekstraordinært å tilby, og hjelp meg å gi opp med mitt jag etter annerkjennelse fra alt annet enn deg.

-Sumle