Om sex, drugs & rock and roll, hvorfor & hvordan, salt & vennskap, konfesjon - Hva tror du, mann?

Jeg blir spurt regelmessig om hvordan jeg forholder meg til ulike ting siden jeg er kristen. Jeg blir spurt ut om sex, politikk, alkohol, penger, egoisme, etc, etc, etc. Tidligere forandret min egen overbevisning seg utifra hvem jeg snakket med; snakket jeg med en konservativ læstadianer kunne jeg være enig med ham, selv om jeg dagen før hadde vært like enig med en feministisk rødstrømpe som mente at Gud var kvinne. Jeg har i ettertid skjønt at mye av dette var en uvilje til konflikt og menneskefrykt, men også en ganske vaklende konfesjon

Sagt med andre ord: Jeg visste ikke hva jeg trodde på.

Det er viktig å vite hva man tror på, og det er viktig å vite hvordan man skal svare. Kolosserne 4,6 formaner oss å alltid tale vennlig, men krydret med salt slik at vi vet hvordan vi skal svare enhver!

Gjennom årene har jeg vaklet mye i de ulike spørsmålene, og ikke helt visst hvordan dette skal besvares. Jeg har sett at bibelen sier mye om alle de tingene som er nevnt over, og jeg har erfart at ting ikke alltid er svart/hvitt, men at det ofte ikke er like relativt som vi liker å tro at det er.

På issuen om sex for eksempel finner man mange gode vers på at det er en gave fra Gud, men blir da sex en udelt positiv ting i alle settinger? Du sier kanskje; "selvfølgelig ikke, lite teit å si, Sumle!" Eller kanskje du sier "seff, grønt lys!" Spørsmålet mitt til deg, leseren, er ikke hva du svarer, men hvorfor du svarer det du svarer. Om du svarer "Seff, grønt lys", hvorfor velger du bort det bibelen sier imot? Om du svarer "selvfølgelig ikke", hvorfor gjør du det?

Det hjelper ikke være salt om man er kjipt salt, og det hjelper ikke å være vennlig om man ikke er venn nok til å si hvor grøftene er.

Vi må ut ifra bibelen vite hva som er rett og galt, men også hvordan vi formidler hva som er rett og galt. Med alkohol er saken betent, men absolutt noe man bør bruke tid på å besvare riktig. Som kristen har jeg vært i begge grøftene: total avvisning og total aksept for alkohol (i tilfelle noen lurer: ingen av disse har et fnugg av bibelsk sannhet i seg).

Spørsmålet blir hvordan vi responder til det kulturen tilbyr oss:

• Skal jeg avvise det (sex, politikk, penger, alkohol) ?
• Skal jeg motta og akseptere det?
• Skal jeg reimplementere det? (innføre begrepet fra en annen synsvinkel)

Hvordan må så bli etterfulgt av et hvorfor, ellers har ikke "hvordanet" noen verdi, og kan kastes i søpla merket med "ureflektert vrøvl". Alle standpunkt bør ha veloverveide beslutninger, og hvorfor? Fordi en uoverveid beslutning ikke tåler angrep. En fin test på om man har "hellige kyr-issues" er å stille seg selv spørsmålet "hvorfor"? PS: "det er verdslig" er ikke et godt nok svar. 

Hvorfor engasjerer jeg meg politisk/hvorfor ikke?

Hvorfor unner jeg meg en iPhone/hvorfor ikke?

Hvorfor har jeg sex før ekteskapet/hvorfor ikke?

Hvorfor drikker jeg øl/hvorfor ikke?

Hvorfor velger jeg en utdannelse/jobb som gir masse penger/hvorfor ikke?

Mange av svarene til disse issuesene besvares ikke direkte ut fra bibelvers, men besvares ut ifra summen av Ordet, og utifra Guds gjerning i ditt liv. For eksempel: Om Gud leder deg til et yrke som lønner godt vil ikke motivasjonen for utdannelsen være penger, men å tjene Gud (disclaimer: denne argumentasjonen er ikke almenngyldig for alle punktene nevnt over).

Poenget med alt jeg skriver her er: Vit hva du tror på, og hvorfor du tror det, og hvordan du møter det. Vennligheten har ingen kraft uten saltet, og likeså har hvorforet ingen kraft uten hvordanet. La oss være hele i vår ferd, og hele i vår tro. Dette gjelder også på områder utover de som er nevnt i denne posten - de er bare eksempler. 

Om du ikke vet hva du skal tro/svare/mene om ting: Finn det ut. 

Her er noen klipp fra "The elephant room" som trigget litt skrivelyst i meg. De er korte, kjempeinteressante, og til tider vittige.

Contending and Contextualizing

What Will You Teach Your Children about Alcohol?

Evangelistic vs. Doctrinal Preaching —part one

Gun-Collectors, Not Soldiers

Nailing the Essentials

Stolt del III.

Jeg er skyldig, jeg er skyldig, jeg er skyldig!

Dette er det som mer enn noe annet slår meg når jeg nærmer meg Gud. Når jeg nærmer meg det Hellige blir jeg kledt naken, jeg blir avslørt. Alle mine motiver, alle mine egne ambisjoner, ønsker, begjær, lyst, selvrettferdighet, mitt hat og mine dypeste tanker er avslørt. Jeg kan ikke forestille meg noe mer fryktinngytende enn Guds nærvær. Jeg kan ikke forestille meg noe bedre enn Guds nærvær.

You know me, yet You love me.

- Delirious?

Denne lille tekststrofen fra en Delirious-sang treffer meg hver eneste gang jeg hører den. Det er et mirakel i seg selv at en Hellig, rettferdig og allmektig Gud kan møte meg uten å gjøre ende på meg. Gud kjenner meg, Han kjenner hver krik og krok av meg, og til tross for dette har Han lagt sin elsk på meg.

Hvorfor?

Det fins ingenting som er mer ufortjent enn at Gud elsker meg. Gud burde hate meg, så hvorfor elsker Han meg?

Gud erklærer den ugudelige rettferdig.

Jesus tar på seg menneskers skikkelse, kommer ned til oss. Lever det livet jeg ikke kan leve, tar på seg den straffen jeg ikke kan unngå, gir ved sin oppstandelse oss del i den rettferdigheten jeg ikke kan oppnå i egen kraft, og gir meg del i en arv jeg ikke kan fatte.

Jeg er skyldig! Jeg er skyldig! Jeg er skyldig!

Og nettopp i det at jeg er skyldig får jeg del i det Jesus gir oss på korset. Evangeliet, de gode nyhetene, er ikke for de som fikser alt - de fins ikke - evangeliet er kun for syndere, evangeliet er kun for føkkups. Det var JEG som korsfestet Jesus - mine synder holdt Ham der. Det var MIN skam Jesus fikk over seg, og i den skammen som er korset finner jeg det eneste som jeg kan være stolt over: 

Min Frelser, Jesus Kristus. Som døde, oppsto på den tredje dag og som kommer igjen for å dømme levende og døde. DET er min Frelser! Og Korset er min stolthet!

Å død, hvor er din brodd?

- Sumle

Stolt del II.

Vi har alle en tilbøyelighet til én av de to ekstremene: Lovisk eller Libbis.

Quick breakdown:
- En Lovisk person er en typisk fariseer. Missforstå fariseerne rett: de var plettfrie på Jesu tid! De kunne bibelen (GT i allefall) på rams, og var mer from enn moder Theresa hele gjengen. De var den religiøse eliten idet at de fulgte det som sto skrevet til punkt og prikke. I dagens samfunn ville de hatt en fromhet vi bare kunne sikle etter, men Jesus gikk i rette med dem, og kalte de ormyngel og ymtet frempå at mødrene deres hadde hatt seg meg shtøggen sjøl. Spørsmålet blir hvorfor Jesus gikk i rette med noen som sto Han selv så nært teologisk og i livsførsel?

De tok stolthet i sin egen rettferdighet. Det hadde sin egen fromhet på display, sånn at alle kunne se! De ble fordømmende idioter som jobbet mot Guds rikes fremgang i stedet for å jobbe for at folk kunne møte Gud. De fratok håp, de hevet seg over når den eneste som står over noenting som helst er Gud. Dette var deres synd.

- En Libbis er kort og godt en som ikke bryr seg nevneverdig med loven, og som hever opp nåden og evangeliet for å si: "Vi har fått syndenes tillatelse gjennom Jesu død på korset. Måten vi lever på har ikke så mye å si, fordi Gud har frelst oss, og så lenge vi er grei og snill kan vi gjøre som vi vil!". 


Det som er vranglæren med en slik lære er at det ikke fins noenting som er galt. Synd er et fremmedord, og loven er utvisket. Ifølge Jesu egen lære er dette komplett galt og ikke forenelig med noen kristen praksis: Han kom for å oppfylle loven, Ja, Han radikaliserte loven. Gjennom evangeliene ser vi gang på gang at det er de som holder loven som Jesus regner for de som "elsker Ham". Ja, hvordan kunne noen være salt for sine omgivelser om alt var greit? Om det ikke fantes én standard har kanskje saltet mistet sin kraft?


Alle har vi enten en tilbøyelighet til Loviskhet eller liberalisme. Dette har ikke sin rot i at vi bare misforstår alt, nei, jeg tror vi som mennesker skjønner veldig godt hva som ærer Gud og hva som ikke ærer Gud - i allefall på et semi-bevisst nivå. Vårt problem ligger på hjertenivå: Vi søker oss konstant bort fra Gud, og hjertet er en pådriver for dette. En tro uten DHÅ´s gjerning i oss vil føre oss ut i enten loviskhet eller liberalisme.

Så hva er vår vei ut av dette? Hvordan balansere mellom loviskhet og liberalisme?

Løpe til Jesus.

Drit i å balanser, drit å prøve noenting som helst. Men søk Ham som er livgiver, og som rettleder og som overbeviser om synd. Det fins en tredje Vei, en Vei som ikke er lovisk eller liberalt, men som er kilden til alt som er liv, glede og kjærlighet: Jesus.

- En Kristen er en som anerkjenner sin egen tilstand og ser at det ikke fins noen måte å følge loven på. En kristen innser at han er fordømt og umulig kan "redde seg selv".
- En Kristen er også en som har fått et glimt av korset, og klynger seg til det. Med korset ble all vår skyld betalt, og vi får del i Jesu rettferdighet, ja, gjennom Jesu død på korset blir vi også rettferdigjort - Det fins ikke anklage mot oss lenger. Dette er evangeliet: Jesus Kristus, død og oppstått for oss slik at vi kan komme frem for Faderen Rettferdig!
- En Kristen er også en som elsker Jesus for det Han har gjort, og tror på Ham. Enhver som da tar Jesu ord på alvor ønsker også å følge loven, og ved DHÅ´s kraft i den kristnes liv vil dette komme som en naturlig frukt av felleskapet med Ham.

Vi snakker her om lov og evangelium. Lovens bokstav krever og er nådeløs, mens evangeliets blod ikke setter krav og er full av nåde. Gjør dette loven ond? Slettes ikke! Den er jo gitt av Gud, og har Gud gitt oss noe som er ondt?! Nei. Loven er god såfremt den brukes riktig. Evangeliet er godt, det er det vel ingen tvil om. Men det som blir utfordringen er å se hva lov er og hva evangeliet er.

Evangeliet er grunnlaget, det er egentlig alt, og det eneste man trenger å tenke på (i utgangspunktet).
Loven er nå i den nye pakt blitt en frukt av det som skjer når vi tar imot sannheten i evangeliet. Da vil den Hellige Ånd ta bolig i oss, og begynne å helliggjøre oss. Dette vil skje som en naturlig konsekvens av å søke Gud, og vil ikke være en konsekvens av egne handlinger (det nytter ikke å strebe).

Vi ser her at loven ikke har mistet sin autoritet, men at den frembringes i den troende som en frukt, og ikke som harde regler. En frukt av å elske Jesus er å følge loven.

Men hva så om jeg ikke klarer å fullkomment følge loven, elsker jeg da ikke Jesus? Gå tilbake til evangeliet, hva var det? Nettopp: grunnlaget. Alt er gjort ferdig, søk Jesus og Han vil gjøre det ferdig i deg. Det fins ingen fordømmelse for den som er i Ham.

I denne påsken har Barabbas vært en kar som har interessert meg litt. Hvem var denne karen? Navnet Barabbas betyr "Sønn av en far", eller "Sønn av en mester". Ironien her er Gudegitt: Sønn av Gud blir slaktet, og sønnen av mennesker blir reddet ved at Guds Sønn blir drept. Han hadde ikke fortjent sin frihet, men den ble gitt han. Den var ikke gratis, den var dyrkjøpt. Og hvem er Barabbas? Det er deg. Det er meg. Det er oss.

Loven har masse krav, og som Barabbas er vi fengslet og kommer til å dø for vår synd om vi ikke betales for. Evangeliet har ingen krav, og det er Jesus som tar på seg vår skyld og lar oss løpe til frihet idet han piskes, spottes, nagles opp til et kors og dør en sakte og smertefull død. For deg. Evangeliet gir meg lyst til å ikke begå de overgrep som førte Jesus til korset, ikke fordi det kreves av meg, men fordi jeg  ble elsket mens jeg enda var en fiende av Gud.

Les: Romerne 6, og takk Gud.

- Sumle

Stolt del I.

Gud gjør mye i livet mitt, og jeg er stolt over dette. Det føles veldig rart å starte et blogginnlegg sånn, men jeg starter ved den rotne rota, og tar den videre. Litt av min "story" er at jeg var et håpløst tilfelle som Gud tok tak i og pustet liv i. Jeg har gått fra død til liv på veldig mange områder. Jeg har gått fra å tenke stort sett på min egen komfort og hva som tjener meg til å tenke mer i baner av Guds rike (håper jeg i allefall). Jeg har gått fra å se min egenverdi, og dermed kunne se andre menneskers verdi i lys av den verdi jeg tilskrives i navnet Jesus Kristus. Jeg har fått en evne til å se høyere enn jeg gjorde før, tenke høyere enn jeg gjorde før og handle høyere enn jeg gjorde før. Og det gjør at jeg føler meg spesiell i Guds rike, ja, man kan si at jeg nesten er litt stolt.

Hvorfor stolt?

Dette var spørsmålet DHÅ spurte meg når jeg takket Han for det han hadde gjort i mitt liv. Hvorfor stolt? Jeg hadde ingen gode svar, og jeg gjenkjente fort at Han ikke kom til å slippe taket i dette spørsmålet. Ja, hvorfor er jeg stolt over noe jeg ikke har noen ære i? Jeg har ikke gjort noe for å fortjene Guds gunst. Jeg har ingen del i æren for hva Gud har gjort i meg, og jeg har i allefall INGEN ære i at jeg er kalt inn til et liv med Ham, og at jeg tar disse stegene mot Gud, ja selv det har Gud all ære for. Dette traff meg i hjertet når jeg for en tid tilbake snublet innom efeserne 2 en kveld:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.
     Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

Ef 2, 1-10

Etter jeg hadde lest dette måtte jeg omvende meg til den sannhet at jeg ikke har noe å rose meg over, men kan være stolt og skryte av Ham som har vist en sånn som meg så mye nåde at jeg kunne reise meg fra et liv i håpløshet til et liv som leves for Ham som er Jesus Kristus, den Levende Guds Sønn.

Ekstra vers: Matt 16, 17, Joh 1, 13, 1 kor 1, 30 +++ osv. LES!

- Sumle

Ulm

Jeg innså nettopp at jeg har en blogg.

Her skal det snart skrives. Bare en "heads up" til alle dere som har regnet bloggen for død.

Jeg har i det siste tenkt mye på to ting: Den Hellige Ånd og Gudsfrykt. Gjerne i kombinasjon. Rug litt på den, og tenk noen tanker ;)

Snakkes!

- Sumle

Fake it 'til you make it/det gode liv/frukt&frø/Hva tror du på?/Vi tilbys Gud.

Fake it 'til you make it!
Skitt, er det noe jeg hører mye, så er det nettopp dette: Fake-it-'til-you-make-it. Selv om uttrykket har et litt annet bruksområde enn kristenlivet, så slo tanken meg her om dagen: Hva om det er slik vi lever kristenlivet?

Fake it 'til you make it?

Ja.

Hva ligger til grunn for troen vår? Håper vi å få "det gode liv" gjennom å følge Jesus? Håper vi på den perfekte ektefelle? Håper vi på å bli respektert som en from og vellykket person? Håper vi på å bli akseptert og godt likt av mennesker?

Noen ganger kan det føles som om livet leves ut fra denne tankegangen: Jeg vil ha godene av å være kristen, men jeg vil ikke kjenne Gud.

Jeg faker, så kan jeg høste frukten uten å så frøene.

Basic-dummy-kunnskap sier at dette ikke funker i lengden. Dette er sant i alle aspekter: Du kan ikke fake hvem du er, eller hva du gjør i lengden - Det vil bli åpenbart til slutt.

Så hva får oss til å tro at saken er annerledes med Gud? Er det skriften? Definitivt ikke. Er det noe vi kan slå fast med sikkerhet, så er det at vi ikke kan lure Gud. Han lar seg ikke spotte, og han kan ikke holdes for narr.

Hva tror vi på om kristenlivet bare blir et spill for galleriet? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi virker hengitt i det vi sier, men i realiteten ikke gir en døyt i Guds rike? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi sier vi elsker vår bror, men baksnakker han ved første anledning? Ikke Gud.

Hva tror vi på om vi hever oss over de som bare ikke klarer å skjønne ting, og tenker om oss selv at det er VI som har skjønt det? Ikke på Gud.

Hva tror vi på om vi hengir oss selv til Gud i lovsangen (les:musikken), men er likegyldig til den som sitter ved siden av oss? Ikke Gud.

Så hva tror vi på?

Vi tilbys Gud, men nøyer oss med en episode Family Guy.
Hele veien har Gud armene strukket mot oss. Han tilbyr oss relasjonen med han. Intimitet. Men hva velger vi? Jeg sier igjen: Hva velger vi? En gang til:

HVA VELGER DU? HVA TROR DU PÅ?

Hvem er Gud for deg om han ikke er verdt mer enn en "like" på facebookprofilen din?

Hele veien har vi valget om å ære Gud (1Kor 10, 31), og å velge Gud. Vi har muligheten til å ha fellesskap med universets skaper, vår frelser og bror - Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Vi tilbys Gud! Vi har mulighet til å sitte ved Guds føtter og lytte, fortelle, spørre og be. Hva gjør vi?

Men hvordan kan vi velge Gud?

Enkelt.

Formelen er simpel, og det er intet nytt i det, det er det vi har blitt lært i alle tider:

• Les bibelen. Studér, mediter, og les!
  
• Be. Ikke for å forvandle Gud, men for å selv bli forvandlet. Be "din vilje skje, Gud", slik som Jesus i Getsemane.
• Tjen. Ikke bare gå i kirka, tjen den. Slutt å gå i kirka, og begynn å være kirka.
• Feir livet. What? Ja. Jesu liv var preget av glede, han var en glede for hele folket (Luk 2,10), og han brukte så mye tid på fest og glede at fariseerne kalte Han for en storeter og vindrikker som var venn med tollere og syndere (Luk 7, 34). Vi er også kalt til en slik glede i Jesus Kristus (Fil 4, 4), og ikke bekymre oss unødig for morgendagen (Matt 6, 34). Nå må det understrekes at vi ikke er kalt til fråtsing og fyll, men til å stadig fryde oss over Guds godhet.
• Del. Ikke vær kjip; del! Dette er misjonsbefalingen: Del det dere har fått.
  

Jesus døde for oss som ikke strekker til, og Han døde for alle som ikke tar Han på alvor. Nåden gis gratis, men den var dyrkjøpt: Den kostet Guds egen sønn livet. La oss ikke spotte Gud ved å pisse på nåden (rom 6,1ff). La oss ta Gud på alvor, og søke fellesskapet med Ham - det kan vise seg å bli det beste du noensinne har gjort ;).

Til sist en liten oppmuntring:
Omvend deg, Guds rike er nær!

- Sumle

Hvor menneskelig var Jesus?

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har en fanboy i meg. Jeg er fanboy av marshill. Derfor vil kanskje noen av dere tenke at denne prekenen ikke er til dere, men det er den. Den er til alle. Marshill-fanboy/girl eller ikke. Den er morsom og gripende på samme tid. Den snakker om det som betyr noe: Jesus. Se den.



- Sumle

Jul.

Jul er tiden for meg hvor ting faller litt mer på plass. Perspektiv på ting kommer luskende tilbake sammen med attervendingen til de nordlige deler av landet. Jeg har les ut en bok allerede (ok, den var halvlest, men kom an - det er jul), og jeg har begynt drømmingen mot det nye året.

Hva 2011 kommer til å inneholde for meg vil jeg i tradisjon tro ikke dele på bloggen da den ikke har som mål å være i det sporet. MEN jeg kommer til å dele tanker og perspektiver. Drømmer. Meninger.

Men nå erre jul, og juletiden skal nytes til det fulle.

Det er noen saker som jeg tenker på for tida, og som jeg tenker å dele, og det kommer til å slå mange veier:

1. Et direkte sitat fra Perry Noble har satt en tankevekker i meg, som jeg tenker mye på om dagen: Ain't it funny how everybody wants to sleep with a church, but nobody wants to commit to one? For de som kjenner meg vet de at dette ikke er en karakteristikk på meg, men det er desverre mer regelen enn untaket for kirken. Her kommer noen tanker etterhvert. Tygg litt på den!
   
2. Bare fordi du er aktiv med Gud (engasjert i ting i kirka, etc), betyr ikke at du har intimitet med Gud. Denne treffer meg nok mer. Jeg er en ordets gjører, en Martha som heller gjør ting enn å høre. Dette gjelder kanskje mange av oss?
3. Relasjonær isolasjon. Et begrep (muuuligens selvlaget, men jeg liker det) jeg tror gjelder mange av oss. Vi er veldig sosial, og veldig "event-orienterte". Vi gjør mye. Får med oss mye. Men mister vi de nære relasjonene på veien?

Tygg litt på disse i jula. God Jul!

Takk Jesus du ble liten for oss
ble ydmyket og hamret til et kors
der viste du deg større enn alt
større enn alt.
David André Østby - Større enn alt

- Sumle