Break!

Til dere som faktisk fremdeles kommer innom for å sjekke om jeg har skrevet noe: Jeg har pause fra blogginga, men kommer sterkt tilbake om ca en måned (midt i desember). Men dette hadde dere kanskje allerede skjønt ;)

- Sløvmon Sumlevoll

Spørsmål besvart med spørsmål.

Jeg oppdager ofte i min tid med Gud at Gud svarer mine spørsmål med spørsmål. Jeg stilles ofte på valg utifra et spørsmål som stilles tilbake som tvinger motivene og prioriteringene mine frem.

Dette er Gud. Han spør.

På samme måte fungerer Gud i måten vi samtaler med vår neste. Når Gud er med i samtalen besvares spørsmål med spørsmål. Påstander blir overflødige. Vi spør, Han spør. Vi prøver oss frem, Gud prøver oss.

Gud spør alltid, men svarer vi alltid? Når vi søker svar fra Gud, søker Gud svar fra oss, og vårt svar på Guds spørsmål blir svaret vi leter etter.

Skitt.

Jeg aner ikke hva jeg snakker om, men jeg er inne på noe.

Derfor: Søk Gud med stor frimodighet, og tørr å still Gud spørsmål, ja, tørr å svar på Guds spørsmål.

Hva sier jeg? Hva sier Guds ord? Hvem har rett? Jeg omvender meg.

Let's take things one step forward
- Sumle

Hardcore er vanskelig

Jeg sliter. Jeg har 3 eller 4 forkasta bloggposter om hardcore-livet. Jeg prøver og prøver, og får ikke til. Jeg tror Gud prøver å si meg noe, men vet ikke helt hva. Dette kommer i konflikt med det jeg prøver å skrive - tankene glir bort fra hardcore og mot noe annet. Slik er det.

Så her er en kort tanke om hardcorelivet som ikke er hverken komplett eller ferdigtygd.

Hardcore-livet handler om én ting, og kun én ting: Et personlig forhold til Jesus - Alt bunner ut i det. Under dette fins mange punkter om menighet, relasjoner, Guds ord (bibelen), prioriteringer, omvendelse, evangelisering, etc, men alt bunner ut i et personlig forhold til Jesus. Uten det, er ingenting logisk.

Jeg legger prosjektet mitt om å utdype dette på is, og lar heller andre tanker komme frem.

Bror i ånd og sannhet
- Sumle

Re: Gi rom og ta plass - weak girly men

Jeg leste med stor interesse Frk. Arnesens post om "kvinner i tjeneste", og fikk en tankevekker eller to angående forkynnelsen i vår kirke i dag.

Når man går inn i en kirke i dag er ærlig talt ikke det et miljø som er tiltalende for menn. Man sier ikke: "Oi, dette er et maskulint miljø!". Dette til tross for at det prosentvis står flere menn på podiet enn kvinner.

Kirke av menn på kvinners premisser.
Menn flykter fra kirka. Dette er sant. I kirka ser man ofte ei kone som (kanskje) kommer med barna sine mens mannen er hjemme - dette er ikke uvanlig. Man erfarer sjeldent at mannen kommer til kirka mens kona er hjemme. Dette trenger ikke bety at mannen ikke er kristen, selv om det i noen tilfeller er slik, men at mannen ikke føler seg hjemme i kirken.

Hvor er brodden?
Forkynnelse. Hva gjør vi? Hva gjorde Jesus? Jesus talte til menn. Han var direkte og utfordrende. Han provoserte, kalte folk hyklere, og på et tidspunkt kalte han en av sine nærmeste disipler satan. Jesus hadde også medfølelse for de som slet og var mild med de som trengte det. Jesus var en som tok de små til seg, og som tok vare på sine venner óg viste medfølelse og gav tilgivelse til de som andre ville dømme.

En kjent kalvinistisk teolog sa en gang at god forkynnelse vil enten få menn til å storme ut av lokalet i sinne eller omvende seg. Jeg tror det ligger mye i dette, men det er selvfølgelig ikke hele dybden av forkynnelse. Jeg tror vi som kirke mister mye av den bibelske maskulinitet til fordel for forkynnelse hvor man tar et mer feminint og mindre skarp tilnærming til forkynnelsen.

Jeg tror mye av "brodden" i forkynnelsen også kan tilbakevinnes ved at menn får mer "in-your-face" undervisning, og har ansvarliggjørende fellesskap som utfordrer dem. Jeg tror også at resultatet av en slik kirke/forkynning vil være at menn går fra å være selviske uansvarlige "weak girly men" til å bli stabile, ansvarsfulle og responsive mannfolk som det er tak i. Er det noe jeg lengter etter å se i kirka, så er det mannfolk som faktisk bryr seg, og ikke sitter og ser i veggen og er helt apatisk - for dette er realiteten i mange norske menigheter.

I så måte er det også et viktig poeng med kvinner i forkynnelsen, slik at hele bredden av mennesket tas med i forkynnelsen. Noe av det minst engasjerende jeg vet er å høre på mannlige forkynnere som har en feminin vinkling på budskapet, og jeg tror også at et slikt budskap bærer bedre frem når det sies av kvinner. Jeg sier ikke at all mannlig forkynnelse skal være "vend om, ormeyngel!", men at noe av Jesu konfronternde og piss forbanna natur også kommer til uttrykk i vår kirke.

Derfor sier jeg ja takk og amen! maran ata! til flere kvinnelige forkynnere, men da må også mannfolkene tørre å være mer mannfolk i måten de forkynner på. Menn trenger ikke flåsete moteriktige pjokker som forbilder - vi trenger noen som er lik Jesus.

Enough weak girly men
- Sumle

For mer spennende lesning på dette emnet: Masculinity reclaimed

Hardcore

Jeg er ute etter et hardcore liv med Gud.

Et maksimalt liv.

Givende vennskap og ansvarligjørende relasjoner.

De neste ukene vil jeg gå inn på dette. Disse punktene går litt inn i hverandre, og det kan godt hende at det blir én enkelt post, eller flere poster i samme tema: Hardcore.

Livet ikke er en vals, men en moshpit.
- Sumle

Oppfølgende tanke:

Ord vs. handling.

Det er sterke ord ute og går her, og jeg mener det jeg skriver. Jeg ønsker å leve det jeg skriver.

Jeg tror det var Franz av Assissi som sa: Forkynn evangeliet hver dag, om nødvendig med ord.

Vi sier noe med hvordan vi lever livet vårt, ja, vi skriker et budskap til de rundt oss med hvordan vi lever livet.

- Velger vi å bære nag, lærer vi et liv i bitterhet
- Velger vi å se bort fra hva Guds ord sier, sier livet vårt at Guds ord ikke er så veldig viktig.
- Osv, osv.

Hva forkynner livet ditt?

Ord vs. Handling

Vi er flinke til å si det vi mener, vi kristne altså. Veldig flink. Vi har dyptgående teologiske overbevisninger på ting, og ytrer de gjerne i plenum for å score "kudos" hos våre trosfrender.

Men hva hjelper ordene oss, om ikke ordene om meningene følges opp? Hva betyr min mening om hjertet mitt ser en annen vei? Hvem er min gud om jeg sier jeg tror på Jesus, men egentlig kun følger mine egne lyster? Hvem er min gud når jeg finner det forgodt å spre drit, selv om jeg sier at dette ikke er fruktene av et overgitt liv? Hva hjelper det å snakke om å overgi seg til Jesus uten at jeg faktisk gjør det?

Hva hjelper det å med tungen bekjenne når jeg ikke tror i mitt hjerte? (jf.m. rom 10,9)

Hvor ligger mine motiver når jeg velger bort det jeg vet er rett for å gjøre det som ikke nødvendigvis er feil, men som blir feil i lys av hva som er rett?

Slike spørsmål har dannet en orkan i hodet mitt de siste dagene. Jeg stiller meg ofte disse spørsmålene, og jeg tar valg. Det jeg erfarer er at disse spørsmålene må/bør stilles med jevne mellomrom, kanskje hver dag?

Sier jeg at vi skal slutte å si ting som er rett? Nei.

Sier jeg at vi bør vende hendene mot det vi tror på? Ja.

Å ha ordene i orden, og sin bekjennelse i orden er ingenting verdt om vi ikke lever ut det gode livet vi bekjenner, men oppfører oss likegyldige ovenfor det - da har vi jo ikke kjærlighet til det vi tror på, og om vi tar skriften på alvor har dette alvorlige konsekvenser:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. (1kor 13, 1f)

Dette er min bønn i kveld/natt: Herre, gi meg å kjenne dine veier, og lær meg å gå på din sti og gjøre dine gjerninger på jorden. Lær meg å leve livet slik som Du vil, herre - for alt annet er søppel. La meg være kjent av deg, Gud. Amen.

- Sumle

Studier.

Studier dreper blogging, lenge leve studier!

Snart gjennoppstår bloggingen, jeg skal ikke drøye. øhm... lenger.

Død blogger, levende i studier.
- Sumle