Stolt del II.

Vi har alle en tilbøyelighet til én av de to ekstremene: Lovisk eller Libbis.

Quick breakdown:
- En Lovisk person er en typisk fariseer. Missforstå fariseerne rett: de var plettfrie på Jesu tid! De kunne bibelen (GT i allefall) på rams, og var mer from enn moder Theresa hele gjengen. De var den religiøse eliten idet at de fulgte det som sto skrevet til punkt og prikke. I dagens samfunn ville de hatt en fromhet vi bare kunne sikle etter, men Jesus gikk i rette med dem, og kalte de ormyngel og ymtet frempå at mødrene deres hadde hatt seg meg shtøggen sjøl. Spørsmålet blir hvorfor Jesus gikk i rette med noen som sto Han selv så nært teologisk og i livsførsel?

De tok stolthet i sin egen rettferdighet. Det hadde sin egen fromhet på display, sånn at alle kunne se! De ble fordømmende idioter som jobbet mot Guds rikes fremgang i stedet for å jobbe for at folk kunne møte Gud. De fratok håp, de hevet seg over når den eneste som står over noenting som helst er Gud. Dette var deres synd.

- En Libbis er kort og godt en som ikke bryr seg nevneverdig med loven, og som hever opp nåden og evangeliet for å si: "Vi har fått syndenes tillatelse gjennom Jesu død på korset. Måten vi lever på har ikke så mye å si, fordi Gud har frelst oss, og så lenge vi er grei og snill kan vi gjøre som vi vil!". 


Det som er vranglæren med en slik lære er at det ikke fins noenting som er galt. Synd er et fremmedord, og loven er utvisket. Ifølge Jesu egen lære er dette komplett galt og ikke forenelig med noen kristen praksis: Han kom for å oppfylle loven, Ja, Han radikaliserte loven. Gjennom evangeliene ser vi gang på gang at det er de som holder loven som Jesus regner for de som "elsker Ham". Ja, hvordan kunne noen være salt for sine omgivelser om alt var greit? Om det ikke fantes én standard har kanskje saltet mistet sin kraft?


Alle har vi enten en tilbøyelighet til Loviskhet eller liberalisme. Dette har ikke sin rot i at vi bare misforstår alt, nei, jeg tror vi som mennesker skjønner veldig godt hva som ærer Gud og hva som ikke ærer Gud - i allefall på et semi-bevisst nivå. Vårt problem ligger på hjertenivå: Vi søker oss konstant bort fra Gud, og hjertet er en pådriver for dette. En tro uten DHÅ´s gjerning i oss vil føre oss ut i enten loviskhet eller liberalisme.

Så hva er vår vei ut av dette? Hvordan balansere mellom loviskhet og liberalisme?

Løpe til Jesus.

Drit i å balanser, drit å prøve noenting som helst. Men søk Ham som er livgiver, og som rettleder og som overbeviser om synd. Det fins en tredje Vei, en Vei som ikke er lovisk eller liberalt, men som er kilden til alt som er liv, glede og kjærlighet: Jesus.

- En Kristen er en som anerkjenner sin egen tilstand og ser at det ikke fins noen måte å følge loven på. En kristen innser at han er fordømt og umulig kan "redde seg selv".
- En Kristen er også en som har fått et glimt av korset, og klynger seg til det. Med korset ble all vår skyld betalt, og vi får del i Jesu rettferdighet, ja, gjennom Jesu død på korset blir vi også rettferdigjort - Det fins ikke anklage mot oss lenger. Dette er evangeliet: Jesus Kristus, død og oppstått for oss slik at vi kan komme frem for Faderen Rettferdig!
- En Kristen er også en som elsker Jesus for det Han har gjort, og tror på Ham. Enhver som da tar Jesu ord på alvor ønsker også å følge loven, og ved DHÅ´s kraft i den kristnes liv vil dette komme som en naturlig frukt av felleskapet med Ham.

Vi snakker her om lov og evangelium. Lovens bokstav krever og er nådeløs, mens evangeliets blod ikke setter krav og er full av nåde. Gjør dette loven ond? Slettes ikke! Den er jo gitt av Gud, og har Gud gitt oss noe som er ondt?! Nei. Loven er god såfremt den brukes riktig. Evangeliet er godt, det er det vel ingen tvil om. Men det som blir utfordringen er å se hva lov er og hva evangeliet er.

Evangeliet er grunnlaget, det er egentlig alt, og det eneste man trenger å tenke på (i utgangspunktet).
Loven er nå i den nye pakt blitt en frukt av det som skjer når vi tar imot sannheten i evangeliet. Da vil den Hellige Ånd ta bolig i oss, og begynne å helliggjøre oss. Dette vil skje som en naturlig konsekvens av å søke Gud, og vil ikke være en konsekvens av egne handlinger (det nytter ikke å strebe).

Vi ser her at loven ikke har mistet sin autoritet, men at den frembringes i den troende som en frukt, og ikke som harde regler. En frukt av å elske Jesus er å følge loven.

Men hva så om jeg ikke klarer å fullkomment følge loven, elsker jeg da ikke Jesus? Gå tilbake til evangeliet, hva var det? Nettopp: grunnlaget. Alt er gjort ferdig, søk Jesus og Han vil gjøre det ferdig i deg. Det fins ingen fordømmelse for den som er i Ham.

I denne påsken har Barabbas vært en kar som har interessert meg litt. Hvem var denne karen? Navnet Barabbas betyr "Sønn av en far", eller "Sønn av en mester". Ironien her er Gudegitt: Sønn av Gud blir slaktet, og sønnen av mennesker blir reddet ved at Guds Sønn blir drept. Han hadde ikke fortjent sin frihet, men den ble gitt han. Den var ikke gratis, den var dyrkjøpt. Og hvem er Barabbas? Det er deg. Det er meg. Det er oss.

Loven har masse krav, og som Barabbas er vi fengslet og kommer til å dø for vår synd om vi ikke betales for. Evangeliet har ingen krav, og det er Jesus som tar på seg vår skyld og lar oss løpe til frihet idet han piskes, spottes, nagles opp til et kors og dør en sakte og smertefull død. For deg. Evangeliet gir meg lyst til å ikke begå de overgrep som førte Jesus til korset, ikke fordi det kreves av meg, men fordi jeg  ble elsket mens jeg enda var en fiende av Gud.

Les: Romerne 6, og takk Gud.

- Sumle