Advarsel: Dette virker veldig rotete, og det er det. Her er tanker fra ett tidsrom på en måned - og ikke ett tankespor, men flere... derfor litt rotete, på forhånd beklager - jeg prøver å rette på det litt underveis...
-Sumlevoll
Team action var tre uker i Thailand nylig. Dette var en fantastisk tur på mange måter; Folk ble forlovet, noen åpnet seg for andre og for Gud, bønner gikk fra å komme fra hodet til å komme fra hjertet, lovsangen ble ærlig for noen, relasjoner utviklet seg. Gud virket i meg og i andre.
For meg gav først og fremst Thailand perspektiv. Et perspektiv som løftet hodet fra noe jeg trodde var livet, men som viste seg å være navlen.
Kristenlivet har ofte en tendens til å bli selvsentrert. Vi ser på hva Gud kan gi oss, og hvilke opplevelser vi kan få med Gud. Vi glemmer frelsen, nåden og Guds hellighet. Vi fokuserer heller på hva vi kan melke videre ut av det faktum at Den Hellige Ånd lever i oss. Missforstå meg rett; dette er vel og bra, men et kristenliv med et konstant jag etter opplevelsene, de frommeste bønnene og de mest flashy'e t-skjortene er et fattig kristenliv etter min mening.
Når skal vi begynne å søke å kjenne Jesus og ikke de nyeste sangene til Hillsong? Når skal kunnskapen om Gud bli noe som vi trakter, ja, tørster etter? Jeg mener å huske noen vers i go'boka som sier noe om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, også får man alt det andre i tillegg. Opplevelsene kommer som en frukt av det gode felleskapet og vennskapet meg Gud.
Vi er venner av Gud, og vi har et privilegium: Sjansen til å bli kjent med Gud. Fellesskap med den hellige, treeinge, veldige og nidkjære Gud. Abrahams, Isaks, og Jakobs Gud, ja, MIN GUD. VÅR GUD. Min frelser. Mitt eneste håp. Det eneste som står fast i en verden av forgjengelige gleder og opplevelser, smerte og elendighet, kjærlighet og død.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Med disse tankene i bagasjen etter Thailand, så kjente jeg i påsken endog på en likegyldighet som kom av den delen av meg som søker seg bort fra fellesskapet med Gud; Kjødet, som alltid vil ha sin egen vilje og ikke Guds vilje.
Hjertet er så fullt av svik mot sannhet! Er ikke dette sant? Hvem sier at hjertet leder oss på rettte veier? Ikke Gud. Bibelen sier at hjertet er fullt av svik - dette erfarer jeg hver dag, ja, for hver dag er en kamp hvor jeg til stadighet må dø fra meg selv.
Alt jeg gikk og tenkte og kjente på i påsken ble satt ord på på underfundig (les: Gudfeldig) vis under en Thomasmesse i Brøstadbotn i påsken. Jeg jattet med på en syndsbekjennelse, når plutselig ordene hoppet ut og talte direkte inn i livet mitt:
Herre, hellige Gud. Ditt ord sier at jeg er en synder, som er fortapt uten din nåde. Denne sannhet er ofte fjern og uvirkelig for meg. Herre, gi meg vilje og mot til å la meg avsløre av ditt ord. Du har skapt meg, og jeg står til ansvar for deg med mitt liv. Din vilje skulle styre mine tanker og min ferd, men mine ønsker fortrenger oftest din vilje. Du har sagt at jeg skal elske mine medmennesker, men mine holdninger preges ofte av likegyldighet, kulde og kritikk. Du krever sannhet og åpenhet i mitt liv, men jeg viker unna for oppgjøret. Likevel vet jeg at bare når mitt liv ligger forsvarsløst åpent for deg, kan jeg ta imot din frelse. Herre ta fra meg den lettvinte trygghet. Tilgi meg min synd for Jesu Kristi skyld. Gi meg den hellige uro, som alltid på ny driver meg til deg, så jeg kan leve i sann trygghet og tillit.
Dette er min bønn:
Herre, knus meg. Jeg vil ikke leve i en likegyldig tilværelse, men jeg vil være totalt avhengig av fellesskapet med deg. La meg aldri ende opp der du fant meg - i avgrunnen. Jeg var bortkommen, men Du fant meg. Hjelp meg å glemme meg selv slik at du kan få strømme fritt gjennom mitt liv.
Credits: Dennis H, Caroline B, Caroline Ø, Mamma & Pappa, Brødre, David Crowder Band (tekst), Emmi, Nu, Naret, Dyrøy menighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar