Mer action, mindre bullsh**t.

Oss hyklere imellom: Vi liker å snakke om Gud og vårt bilde av hvordan ting bør være, men tar vi skritt mot det vi lengter etter å se i livene våre og til våre venner?

Gud står ikke på sidelinjen. Gud er alltid klar, og Gud er villig til å gjøre nye ting i oss og gjennom oss.

Vi vil leve liv som er hengitt og levende. Vi vil se mirakler i Jesu navn. Vi vil se Guds rike ha fremgang i eget liv og i andres liv. Vi vil gjøre Guds vilje på jorden. Vi vil ha en ekte relasjon med Jesus. Vi vil ha en ekte relasjon med våre venner.

Så hva gjør vi med det?

Jeg er i allefall den som liker å snakke med store ord om hva jeg tror på, og det tror jeg er rett; vi tror ikke på legoklosser, vi tror på den Hellige, allmektige og nidkjære Gud som elsker oss med en intensitet som er hinsides enhver målestokk vi kan forestille oss, om vi ikke snakker om Ham er det noe rart.
Men jeg er ikke alltid like flink til å plassere foten i den retning ordene mine peker. Dette er noe alle kjenner på i mer eller mindre grad: Man kommer til kort. Uansett hva man gjør ender man opp med halvveis-forsøk og stotring. Vi nøler på hva vi tror på, og vi finner på unskyldninger for å overse det vi vet er rett.

La meg si det klart: Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus (rom 8,1). Om du kjenner at du har ting å jobbe med, så er det et sunt tegn på at Den Hellige Ånd jobber i deg, og at du ønsker å være mer lik Jesus. Om du derimot ikke ønsker å leve mer likt han, og ser på omvendelse som noe du helst vil unngå er det trøbbel, og du må stille deg selv spørsmålet: Kjenner jeg Jesus?

Kjenner vi Jesus om vi ikke ønsker å bli mer lik Han?

Men jeg vil skjære ned til kjernen, og fjerne det unødvendige småsnakket og si det rett ut uten bullsh**t (beklager uttrykket): Hva vil vi? Hva gjør vi? Og hva er fruktene av det jeg gjør, og det Gud gjør i meg? Er det progress? Tar jeg de nødvendige grepene for det jeg må jobbe med, eller bare syns jeg at jeg burde ta grep?

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.
Jak 2,14-17

Så om vi trenger Gud for å overleve som kristne, hvorfor er det slik at det er nettopp Ham vi velger å unngå i alle ting? Hvorfor bruker vi ikke mer tid på Ham enn på facebook? Hvorfor bruker vi mer tid på family guy enn på vår åndelige familie (Les: Kirka/menigheten, trosøsken, etc). Hvorfor bruker vi vår tid når vi først er i kirka på å snakke om alt annet enn Gud?

Gud er nådig, og han presser seg ikke på. For mer action, oppsøk action - oppsøk Gud. Nok Bullsh**t, mer Gud.

Det er tredje året på rad jeg tenker dette og handler på det - det blir bare bedre og bedre - bare spør broder Sumle hva som foregikk i hodet hans for 3+år siden, det var ikke mye den personen jeg er i dag.

Gud er god.
- Sumle