Ord vs. Handling

Vi er flinke til å si det vi mener, vi kristne altså. Veldig flink. Vi har dyptgående teologiske overbevisninger på ting, og ytrer de gjerne i plenum for å score "kudos" hos våre trosfrender.

Men hva hjelper ordene oss, om ikke ordene om meningene følges opp? Hva betyr min mening om hjertet mitt ser en annen vei? Hvem er min gud om jeg sier jeg tror på Jesus, men egentlig kun følger mine egne lyster? Hvem er min gud når jeg finner det forgodt å spre drit, selv om jeg sier at dette ikke er fruktene av et overgitt liv? Hva hjelper det å snakke om å overgi seg til Jesus uten at jeg faktisk gjør det?

Hva hjelper det å med tungen bekjenne når jeg ikke tror i mitt hjerte? (jf.m. rom 10,9)

Hvor ligger mine motiver når jeg velger bort det jeg vet er rett for å gjøre det som ikke nødvendigvis er feil, men som blir feil i lys av hva som er rett?

Slike spørsmål har dannet en orkan i hodet mitt de siste dagene. Jeg stiller meg ofte disse spørsmålene, og jeg tar valg. Det jeg erfarer er at disse spørsmålene må/bør stilles med jevne mellomrom, kanskje hver dag?

Sier jeg at vi skal slutte å si ting som er rett? Nei.

Sier jeg at vi bør vende hendene mot det vi tror på? Ja.

Å ha ordene i orden, og sin bekjennelse i orden er ingenting verdt om vi ikke lever ut det gode livet vi bekjenner, men oppfører oss likegyldige ovenfor det - da har vi jo ikke kjærlighet til det vi tror på, og om vi tar skriften på alvor har dette alvorlige konsekvenser:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. (1kor 13, 1f)

Dette er min bønn i kveld/natt: Herre, gi meg å kjenne dine veier, og lær meg å gå på din sti og gjøre dine gjerninger på jorden. Lær meg å leve livet slik som Du vil, herre - for alt annet er søppel. La meg være kjent av deg, Gud. Amen.

- Sumle