Plutselige innfall om kaffe, og relasjoner som tar nye retninger, og kan det hende at det er mange relasjoner som egentlig er veldig som kafferelasjon

Plutselige innfall om kaffe

Jeg merker at Gud bruker kaffe i min
måte å kommunisere med folk på. Dette er ikke bare noe jeg liker å tro eller å si, men jeg merker mer og mer hvordan Gud fører meg inn i gode samtaler over en kaffekopp, eller andre «sosiale settinger» (det trenger ikke være kaffe, men i 95% av tilfellene er det kaffe i en eller annen form. De gode samtalene har aldri forekommet over en kopp te, derfor mener jeg at det er en ugudelig drikk, men det er bare et uimotsigelig faktum som bare nevnes i en parentes).

Relasjoner som tar nye retninger.

Nå om dagen drar jeg mye på cafè, og bruker halve formuen min på å kjøpe en kopp eller to av denne edle bønna. Praten faller for tiden mye inn på mitt liv med Gud, Jesuskirka, etc. Jeg snakker om forskjellige sider ved troa, og hvordan den sammenfaller med måten jeg lever livet mitt på, og mine prioriteringer.

De jeg har vært på café med i det siste er veldig gode venner av meg som jeg sjeldent har pratet med Gud om (på en så konstruktiv måte). Gud snur flere års vennskap, som sjeldent har hatt fruktbare samtaler på det området, til et vennskap hvor mine venner blir bedre kjent med nye sider av meg. Dette er noe av det som er mest rock´n´roll med Gud og dine venner. Gud kan gjøre alt, og vi liker å tro det, men alikevel tror vi som oftest ikke at de vennene kommer til å fatte interesse i «Gud og sånt», men Gud har det med å tenke større enn meg (rart det der). Jeg sier ikke at jeg fikk malt evangeliet fremfor øynene deres, men det var likefult fruktbart.

Kan det hende at det er mange relasjoner som egentlig er veldig lik kafferelasjonene innad i menigheten?
Spørsmålet er vel egentlig: kjenner jeg deg? Kjenner jeg alle sidene ved deg, eller kjenner jeg bare deg som den personene som er kristen som går i menigheten og som gikk frem til forbønn sist søndag? Kjenner jeg kanskje bare noen få sider av deg, eller kjenner jeg mye av hvem du er som person? Kjenner jeg kanskje bare til deg uten å kjenne deg? Er du en person jeg vet hvem er, men som jeg egentlig ikke kjenner dypere enn smaken av halvsur kaffe etter søndagsmøtene?

Jeg tror at det er uhyre mange personer jeg har et veldig ensidig forhold til. Jeg kjenner veldig mange i Jesuskirka som «den som ble med i Jesuskirka da», og som har «den dialekten», eller «personen som har den holdningen», etc. Nå sier jeg ikke at jeg ønsker at jeg kjente alle på alle plan, det ønsker jeg definitivt ikke – det blir for mye. Men jeg ønsker at jeg kjente noen av de jeg går i menigheten med bedre enn det jeg gjør. Det faktum at jeg har flere nære ikke-kristne
venner, enn nære kristne venner, er alarmerende.

En person jeg kjenner en del sider av er min venn Johan Markus. Jeg vil ikke si at jeg kjenner alle sidene ved han, men opp gjennom årene har jeg blitt kjent med en del. Når jeg forvillet meg ned til Malmö for noen uker siden ble jeg kjent med nye sider ved Johan Markus, Veronica, og ekteparet Johansen. Jeg ble ikke klar over disse nye sidene, før jeg faktisk satte meg ned og tenkte over oppholdet i Malmö. Oppholdet i Malmö var godt.

Sumlevolls slumme armkrok kommer om litt til å stramme seg om nakken din, sumlevolls rettferdige knyttneve vil så gi deg kokkos.

Så har vi tenkt på forholdet vi har oss imellom? Eller går vi bare rundt å kjenner til hverandre med overfladiske kristne smil og klapp på skuldrene (provosere! Provosere!)? Har Jesuskirka virkelig så varme relasjoner som naturlig menighetsutvikling sier? Tydeligvis ikke siden vi publiserer tankene våre på blogger (he shoots, he scores! Bullseye! Ding ding, dommedag!). Tydeligvis ikke siden all kommunikasjon i dag helst skjer på msn og sms, og at dypere tanker er noe som er forbeholdt begravelser og blogger skrevet av omvendte b-mennesker som i stedet for å ta tankene ut i virkeligheten sitter å snufser (jeg er sjuk) over tastaturet og kommuniserer ut tanker som bare viser hvor hyklersk denne bloggen egentlig er (dette er et veldig angripelig utsagn, og jeg er bare litt enig selv).

Poeng:

Se på menigheten, din menighet (forutsatt at du er kristen og går i menighet, noe som er 95% av bloggens lesere... tror jeg). Er menigheten slik vi ønsker? Kan grunnen være at vi ikke egentlig kjenner den som sitter på raden bak oss? Eller er det bare fordi at lyden suger?

Når jeg blir frisk skal jeg ringe noen, og avtale en kaffe, slik at jeg kan bli kjent med nye sider av folk. Jeg vil at de «varme relasjonene» som vi priser opp i skyene virkelig skal være varm, og ikke relasjoner som er varm kun på overflaten. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme, og sørge for at DU blir kjent med noen nye sider ved menighetskompisen din. Og ikke sitt på rævskinka og vent på at andre skal ta initiativ! Og ikke gjør sånn som jeg alltid har gjort: ikke inviter de samme personene som du alltid har invitert. Inviter noen helt nye personer med på kaffe, og finn nye sider ved folk! Hurra.

Og still deg selv dette spørsmålet: Om du syntes denne posten var absolutt knallbra, og du ikke gjør noe meddet, hvem blir glad da?
...La meg gi deg et tips: Det er ikke Jesus...

Jeg har rett, og du vet det

Denne posten er et resultat av
tanker fra malmö, en cafétur med to gode venner, en
cafétur med en annen god venn, Christian og bønn.