Hvordan eksludere Gud fra vennskap, mugne kjipe dukke Jesus, du er en fjott! og get your ass in the air/hare krishna!

Har tenkt på en ting. Vennskap og Gud. Hvor mye vitnet man ikke for vennene sine før? Hvor mange ganger inviterte vi ikke vennene våre på møter og grupper og fortalte om det spennende livet som kristen, og hvordan man kunne ha personlig fellesskap med den treenige Gud. Åjoda, jeg husker de tidene. Jeg husker hvor fornøyd jeg var når jeg fikk ut noen indikasjoner på interesse fra mine venner, og hvordan jeg var saligere enn noen andre når jeg hadde hatt en solid diskusjon over et kontroversielt tema.

Man ble enig om at kontroveriselle temaer ikke kommuniserte, men hva med den påtatte Jesus-reklamen?

Er ikke Jesus virkelig? Er ikke vårt forhold med han virkelig? Er ikke han en naturlig del av vår hverdag, og burde ikke han være ett like naturlig samtaleemne blant ikke-kristne venner som fotball eller studier? Bør ikke vårt forhold med Jesus reflekteres naturlig, og ikke som en påtatt replikk man går gjennom uke etter uke?

jo.

Hva er det da vi har presentert til våre venner? Om vi virkelig presenterte den jesus vi trodde på, så skulle man jo tro at frukten av dette ville være litt større? Ja. Om vi reflekterte det livet vi faktisk levde, så skulle man jo tro at det var litt frukt å spore.

På frukten skal du kjenne treet

Om ikke vi har tatt på oss «kristenmaska» og vist fram en kunstig og tilgjort Jesus. En plastikk-Jesus. En Britney-Jesus med rød pvc-drakt, skinna på hodet og to flunke nye tattiser. En muggen, kjip dukke-jesus om du vil. Joda. Den Jesus jeg har vist vennene mine har ikke vært min bror, nasareeren. Nei. Jeg har vist mine venner en Jesus med like stor troverdighet som en middelmådig popartist. Ikke rart at Jesus ikke er ett tema når jeg er med vennene mine. Han er blitt utelukket på en særdeles effektiv måte: gjennom at jeg har prøvd å produsere han, mens han i virkeligheten ikke trenger en produksjon. Han trenger bare å slippe fram. Om vi lever som kristne, hva er da mer naturlig enn at Jesus kommer naturlig fram?

Er det noen som kjenner seg igjen her? Deg var slik jeg fikk meg venner i første og andreklassen på vgs... Det er litt trist, men de vennene jeg fikk der har jeg så og si ingen "gudesamtaler" med i dag. Gud er eksludert. En ting man ikke snakker om.

En menighet som jeg ser mye bra fra har en "catchphrase" som summerer opp tankene mine rundt dette: "If you feel you have to, don´t bother". Dette sies egentlig om hvordan man forholder seg til oppgaver i menigheten, men det funker like bra i en evangeliserings-setting. Om du føler at du må produsere fram samtaler om Gud, og at du må få proklamert Guds eksistens og verdens behov for en frelser, så kommuniserer du ikke bare Gud dårlig, men du fremstår også som en bråutende ureflektert fjott.

Så hva sier jeg? At venne-evangelisering ikke funker? Nei, det sier jeg ikke.

Sier jeg at Gud ikke eksisterer, og at DU ER EN FJOTT!?!??! Nei, det sier jeg ikke

Jeg sier ganske enkelt at Kristenlivet (populært kalt jesuslivet) er å ha gud på innsia. Jesus er ikke en "dukke" vi drar opp av lomma og trøkker i fleisen på folk. Du har Jesus inni deg, og han er en naturlig del av din hverdag, og derfor er han ikke ett produkt som vi skal selge til massene, men han er vår beste venn, som vil bli alle andres beste venn. Som en god venn, så respekterer Jesus grenser. Jesus trenger seg ikke på, og vi har heller ingenting med å dytte Jesus på folk som ikke kommer til han selv. Jesus, når han gikk på jorden, helbredet alle som kom til han, men han gikk ikke rundt å tvangshelbredet folk. På samme måte kan ikke vi trøkke tro inn i våre venner. Vi kan ikke FÅ de til å tro – Gud skaper tro i hjertene.

Så hva gjør vi?

Vi lever Jesuslivet. Vi lever ut Kristi kjærlighet til mennesker. Vi spiser. Vi bryr oss om vennene våre. Vi drikker. Vi sier bra ting om folk, og skryter av folk. Vi sover. Vi deler våre egne erfaringer med denne kompisen, Jesus, som er grunnen til at vi gidder å være som vi er. Vi ler. Vi danser. Om noen er interessert i Jesus og vil vite mer, så kan de være med på møte, nettverksgrupper, eller noe slikt, men det er ikke noe stress. Vi er ærlig. Vi legger ikke skjul på hva vi tror på, nei, vi bekjenner det åpent. Vi svinger oss i valsen. Vi ler av helt håpløst teite hendelser. Vi gjør det vi gjør, med Jesus. Jesus i oss & vi i han, ikke en rotten, kjip jesus-dukke som vi går rundt med i baklomma, og trykker i fleisen på vennene våre i ny og ne.

Inkluder Jesus normalt.
Om man er forelska, så er det naturlig at man snakker om hvor fantastisk vedkomne er, og hvor fin vedkommendes øhm... øyne er..... JAJAJAJA! OK DA!! ROMPA! ROOOOMPAAAAA!!!! (Dette er intern humor, om du ikke skjønner, så ikke prøv å skjønn). Tss....
Om Jesus er din beste bøddy, så er det naturlig å snakke om han. Tenk på det.

"Get your ass in the air, get your ass up in the air, get your ass in the air, get your ass up in the air"
Lenge leve usaklighet i saklighet! Hare Hare krishna, og døden skal du lide! I den sorte gryte. Hoi... internhumoren bare flommer over...
-Simon