En kjappis: Dø moses, dø!

Gud plager meg.

Er det noen andre som har det sånn? Gud plukker på deg, og lar deg ikke være før du har gjort noe med det. Den hellige ånd kalles han som utfører guds småirriternde stikk som gjør at vi noen ganger blir pissirritert, selv om vi vet at det han vil vi skal gjøre er godt for oss.

Er det rart Jesus dro opp til himmelen? Hadde det vært han som satt der og stakk meg i siden, så hadde jeg nok mest sannsylig klappa til han til slutt. Skitt, Gud er så ufattelig gjennomtenkt! Guds tanke var jo nettopp det: «Om jeg går over fra kjøtt til ånd kan jeg virke på mange flere områder»

Jesus sa jo dette selv før han dro til himmelen: «Jeg skulle gjerne blitt her, men jeg har en kompis som kan plukke mye mer på dere, og på mange flere enn det jeg kunne gjort, så ha det bra suckers!» - parafrasering på grensen til det blasfemiske på joh 14, 15-26

Beklager den ufattelig dårlige parafraseringa, men dere fatter tegninga? Sorry Jesus, men Den Hellige Ånd kan utrette mer i meg enn det du hadde klart hadde du vandret på jorden (Men det visste du vel, eller hva Jesus?)

Sånn.

Det var introen til det jeg tenker jeg skal dele med dere: Frimodighet/Tilbaketrukkenhet

Jeg har mye å si. Mye å dele, men jeg gjør det sjeldent. I mitt hode skal alt veies opp og ned og opp og ned og til høyre og venstre og helst skal jeg ha hatt en lang og solid «moses-style» diskusjon med Gud, hvor jeg bare nekter å gjøre det han har sagt at jeg skal gjøre.

Hvorfor idealiserer jeg denne formen for diskusjon? Jeg syns faktisk ærlig talt at det er litt kult. Diskutere med Gud liksom! Hehe!
Men hva gjorde Moses? Han diskuterte, og nektet å gjøre det Gud hadde sagt han skulle gjøre. Moses syndet da. Moses trodde ikke Gud, og det mens han sto på hellig grunn og Gud talte til ham. Jeg kan tenke meg hvordan Guds vrede bare boblet når Moses sto på hellig grunn, og nektet å godta det «Gud den allmektige, JEG ER» sa til han. Gud ble faktisk harm på Moses! Skitt! Glad jeg ikke var Moses da! Tenk at han vågde å stå der og si: «jeg tror ikke på det du sier.»

Moses var bra dum da, hæ?

Men hva med meg? Når jeg sitter der på en delekveld og kjenner at Gud sier: Gjør dette. Hvem er jeg til å si: «Det er sikkert ikke noe å si.» Det jeg egentlig sier til Gud da er: «Du lyver.»

Jeg gjør Gud til en løgner, og sannheten er ikke i meg(1joh 2,4).

Så her har jeg en beslutning i livet mitt: Moses må få mindre plass i livet mitt, og Den Hellige ånd må få mer plass. Har Gud sagt noe, så er det sånn. Til helvete med mitt uvillige sinn, jeg er kalt til å være lys og salt, hvordan kan jeg være det når jeg nekter å skinne før jeg har gjennomgått 3x3 runder med Gud i diskusjoner? Jeg vet godt hva som er rett, også er jeg SÅ uvillig til å gjøre noe med det.

Skitt. Dette får konsekvenser.

Om Gud har sagt det, så må jeg følge det. Om det står i bibelen, så er det det jeg skal følge. Hvem er jeg til å stå fremfor Gud og si: Jeg er uenig i ditt ord. Det er ikke så farlig, Gud, du har jo sagt det i ditt ord, men det er bare en bagatell - En bæsj i havet.

Dette går både på å ta Den hellige ånd på alvor, óg ta Guds ord på alvor. Omvendelse er tungt, men godt. Når den hellige ånd får slippe inn lys på såre områder, så helbredes vi – sakte men sikkert. For å sitere en melding jeg skrev til noen jeg er glad i: Vi er kalt til frihet. Dette må jeg innse. Er man fri om man ikke handler på Guds ord? På en måte ja, men på en annen måte nei. Kristi kjærlighet tvinger i allefall meg nå til å strebe etter å være en som lyser Guds tanker og Guds ord inn i livene til mine venner. Jeg vil fortsette å be for de jeg har «bedd meg lei på» opp gjennom årene. Jeg vil fortsette å ha et håp til at de en dag vil komme til sannhets erkjennelse.

Gud jobber med meg, det er godt.

Dø Moses, dø!