Bare så dere vet det.
Men Sumlefar kjenner på savn, og denne gangen en ganske sterk lengsel etter "gudd/Gud times". Jeg savner ikke egentlig noen steder eller sosiale tilstevninger, de har jeg nok av ellers.. Men jeg savner de vennskapene som ble slik at de satte spor i meg. Jeg skal ikke gå inn på hvem eller hvor mange det er jeg savner på denne måten, det er ikke pointet med bloggposten (men det er minst 3, men i allefall ikke over 1000).
Når jeg tenker over det, så er savn en veldig sterk følelse, som kan føre til motløshet og/eller handling og smårare/teite stunder av nostalgi som i ettertid virker litt rar - øhm, la meg forklare.
FORKLARING: "Åh, det minner meg om den gangen han gjorde det" = Teit nostalgi, og litt wierd i og med at den gangen jeg tenkte det var det om en gammel kompis.
Men hva er det da med nostalgien? Er den romantisk? Tjaja, til en viss grad kan man si det, men ikke på en måte som er romantisk ovenfor subjektet (kompisen), men for felles opplevelser og "gudd/gud times"
Med nostalgien inne i bildet blir så savnet en slags kjærlighetsorg (Si ifra om jeg er på bærtur altså), der man har mest lyst til å låse seg inn på rommet og tenke tilbake på "the gudd times". Dette er for rasjonelle Sumle, en ganske uvant situasjon som jeg føler er en helt irrasjonell måte å forholde seg til vennskap som ikke er det de en gang var.
For min del er de nære stundene der tro ble delt, tanker delt, følelser/sårhet ble vist og der liv ble levd. Der noen betydde noe for meg, og der jeg betød noe for andre.
På samme måte som relasjonen mellom andre venner skaper et savn, gjør også relasjonen til Gud det samme i skrivende stund. Jeg savner Gud, jeg lengter etter "the Gud times" mellom meg og Gud, og mellom Gud gjennom meg og andre. På en romantisk måte lengter jeg etter det "stedet" hvor Gud møter meg, ser meg og bruker meg.
Jeg vil dit igjen. Og jeg savner det, så mye at det kjennes i mellomgulvet (dere vet? Når man savner noe så mye at det kjennes ut som om det er vakum i mellomgulvet?). Det er med venner som med Gud: man må ta bladet fra munnen og ta kontakt. Man søker kontakt, og tar opp telefonen og ringer/bibelen, leser og ber.
Jeg savner Gud
Jeg savner venner som jeg ikke har truffet på nesten ett år, så vel som venner jeg har rett foran nesetippen (føles det som).
- Savnet skaper lengsel som fører til handling.
- Handlingen enten bedrer eller forverrer situasjonen, men savnet nekter å gi opp. Savnet gir ikke opp, eller?
snakker vi om kjærlighet?
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1Kor 13, 4-7
Sang som ledsager denne posten bra er "David Crowder Band - Never let go"
Tenk på ditt savn for andre, og prøv å forestille deg Guds savn til menneskene. Er det rart vi som kristne kun har én befaling? Å føre folk til Ham. Han kaller oss ved navn, men svarer vi?
Vakumet i mellomgulvet kan aldri stilles av tomt snakk, Tv-serier eller motløshet og apati.
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1Kor 13, 4-7
... Ja vi gjør visst det...
Sang som ledsager denne posten bra er "David Crowder Band - Never let go"
Tenk på ditt savn for andre, og prøv å forestille deg Guds savn til menneskene. Er det rart vi som kristne kun har én befaling? Å føre folk til Ham. Han kaller oss ved navn, men svarer vi?
Vakumet i mellomgulvet kan aldri stilles av tomt snakk, Tv-serier eller motløshet og apati.
Du har rett igjen min kjære, kloke Sumlevoll. Kjenne møye på både savnet og nostalgien her eg sitte i trønderbyen. Savne bobla, savne Toppen å savne dg. Men d e godt me bloggene, d gir meg litt av din klokskap i hverdagen :)
SvarSlett