VassevassevasseSTOPPvassevasse, vent! vent! veeeent!!! - svøm da mann!!!!

Jeg hadde håpet å diskutere denne posten med en venn før jeg postet den, men etter en viss tid valgte jeg å legge åndens frukt "tålmodighet" på hyllen, og poste dette alikevel. Det får bli en ettertidsprat - dette er jo langt fra et ferdigtygd tema. (dette er det jeg siktet til i posten "nye tanker?").

Jeg har vært kristen så lenge jeg kan huske. Jeg har gått nye skritt med Gud ofte, og jeg ser stadig nye frukter av tidligere valg (gode og dårlige). Jeg har sett mye, og Gud har vist meg mye gjennom de årene jeg har kjent Ham, og det har etterlatt meg med to ting: En større sult etter mer av hva Gud har, og et større hat mot alt som holder meg borte fra realiteten av Guds rike.

Bibelen er full av godsnadder som skal være naturlig i kristenlivet. Ingen liker å snakke om helbredelse, for ingen er sikker på det. Ingen vil snakke om andre nådegaver enn generisk tungetale, for det er liksom for svevende. Nå sier jeg ikke at det ikke fins forkynnelse om dette, men det er noe Ola Kristen Nordmann ikke snakker med de kristne vennene sine om . Det er noe som er greit å høre om, men ikke noe som søkes aktivt.

Det er for langt ute på havet.

Gud viser oss alltid neste skritt i relasjonen med Ham. Jeg vet godt hva jeg må gjøre for å vokse i relasjonen med Ham, og det vet du også. Om ikke, så er det generelle svaret å ta opp bibelen og grunne på hans ord og søke det kristne fellesskapet (med kristent fellesskap mener jeg ikke bare å gå i en kirke, men å søke gode kristne relasjoner, og da ikke bare gode venner, men venner som utfordrer deg i troen).

Gud har målt opp et stykke på veien med Ham som vi kan gå om vi vil, men valget om vi vil er opp til oss. Jeg har over de siste årene også sett mine venner ta nye skritt med Gud, og det har tatt ulik tid for hver person - dette er naturlig. Noen er bekvem med å hive seg ut i vannet og ta svømmetak med en gang, mens andre må gå prosessen av å bli ført ut i vannet av Gud, og noen kommer seg fortere ut enn andre - dette er logisk og rett. Men om vi ikke hiver oss ut i vannet til slutt og tar svømmetak vil vi gå glipp av velsignelsene det medfører (håper dere er med på vann-sammenlikningen, om ikke se: Esek 47, 1-12).

LES ESEKIEL 47, 1-12 FØR DU FORTSETTER!

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.
Mark 16, 17-18

Jeg ser ikke demonutdrivelser i min hverdag. Om jeg drikker noe skadelig tar jeg skade av det. Jeg har aldri selv blitt helbredet, og har ikke helbredet noen (etter min viten) - jeg har dog sett Gud helbrede, og jeg har hørt at ulike slike ting har skjedd med andre, men ikke med meg.

I møte med dette bibelverset har jeg to valg: La min erfaring danne min grunnmur og si at dette ikke gjelder, eller erkjenne at jeg ikke er der enda, men at det kommer en tid i min vandring med Gud at jeg skal se dette skje (om ikke alt, så i allefall noe).

Gud har ført meg et stykke ut på dypet som kristen, og nå merker jeg at Gud pirker på min egen rasjonalitet. Dette er for meg skremmende, for er det noe jeg stoler på foruten Gud, så er det min egen rasjonalitet. Jeg må ærlig innrømme at jeg støtter meg like ofte på min egen rasjonalitet som på min tro på Jesus Kristus. Jeg støtter store deler av min tro på egne rasjonelle "basic-dummy" ressonementer, og jeg støtter mine reaksjonsmønster i stor grad på rasjonaliteten min.

Rasjonalitet fikk meg et stykke, ja, et godt stykke på veien med Gud, og den kan fremdeles føre meg lenger med Gud. Men jeg merker at Gud pirker i rasjonalitets-pillaren min og vil at Han skal være min eneste grunnpillar. Jeg må ta frem slegga og rive et bærende element i min tilværelse og i min tro (!).

Om vi sier at rasjonaliteten er den faste landejorda, og guds rike er vann, så blir bildet på det jeg prøver å formidle tydelig: For å svømme i vannet, må vi forlate landejorda og bruke bena til å ta svømmetak! Vi kan vasse ganske langt, men på ett eller annet punkt må vi ta sats og flyte eller synke.

Vi må stole fullt og helt på Gud.

Nå sier jeg ikke at jeg skal hive meg ut i å drikke arsenikk på fulltid for å sjekke ut om tegnene på de troende også gjelder meg, men jeg skal ta skritt og/eller hopp i retning av å se mer av det overnaturlige i min hverdag. Jeg må tørre å stole på Gud, jeg må svømme.

Her er en sang av DcTalk for å få deg med på tankegangen: