Gullringen i vårt kristelige grisetryne

Noen ganger sovner man i kristenlivet. Man tror man har fokus på rett sted, og jobber kanskje tilogmed heftig for å gjøre en jobb i Guds rike. Man går i autopilot, og Gud blir bare en frase som ikke har adgang inn i hjertet – bare ut gjennom munnen. Lovsangen blir falsk, hensiktene blir falske og livet blir falskt. Dette tror jeg stemmer for mange. Man kan duppe av i bare noen dager, eller i flere år. Jeg har sovnet og våknet litt for mange ganger i mitt liv, og akkurat nå har jeg våknet igjen. Jeg har sovet siden nyttårsaften, og jeg våknet 20. januar i Arendal.

Oppvåkningsprosessen startet med et møte med Jostein Krogedahl fra Intro-menigheten i Sandnes. Han peppret i vei med gammel lærdom fra Jesuskirka, og vekket en visjon som lå i dvale inni meg.

et lys i nord.

Med en gang kom tanker om hvor i huleste jeg var, og hva i alle dager det var jeg holdt på med. Gud viste meg at jeg sov, og at jeg hadde gått i autopilot i lang lang tid. Det er ikke nødvendigvis kun de ganger man lever borte fra Gud og bevisst går imot Hans vilje at farene er der. Ofte er «søvn i tjeneste» like farlig:

Man sklir gjennom en tro som er ment som et ekte og personlig forhold med den levende Gud.

Alle skjønner at det ikke funker. Men langt fra alle er klar over at folk rundt dem (eller tilogmed de selv) sover. Åndelig søvn/likgyldighet vil jeg påstå er en av de farligste og mest vanlige «åndelige sykdommer» som har klart å snike seg inn i vår vestlige kristendom. Vestlig kristendom skal være pen og respektert. Vestlig kristendom skal være en fin sak som perfeksjonerer en nesten perfekt tilværelse. Vestlig kristendom skal være påtatt fromhet som flashes ved hver bidige anledning.

For en løgn. For en satans morder-tanke som trenger inn i vår hverdag. Vi har klart å gjøre Jesus til en materialistisk gjenstand som vi bruker som pynt, lik en gullring i vårt kristelige grisetryne (forstå det den som kan).
Jesus Kristus er min frelser. Han som tok på seg min synd som holdt meg borte fra Gud – ja mer enn holdt meg borte – den gjorde at jeg fortjente en straff, og straffen var døden. Straffen var Guds vrede utgytt over meg, og evig adskillelse fra Gud... Dette tok Jesus på seg.

Det er mange ting Gud ikke har behag i, og han viser meg stadig nye ting med meg selv som ikke er i tråd med hans ord. Den dagen Gud slutter å tukte meg i mitt liv, den dagen er jeg enten sovnet eller frafallen. Om Gud ikke får sin rett i mitt liv, så tror jeg jo ikke på Gud. Om jeg bevisst nekter å vende om fra ting som den Hellige Ånd viser meg i mitt liv, så gir jeg ikke Gud rett - jeg sier da at jeg har rett. Jeg kaster Gud ned fra tronen i mitt liv, og setter meg selv der. Jeg kaller Gud en løgner, og sannheten er ikke i meg.

Så hva handler ting om da? Jo, å elske Gud, og elske mennesker. Å elske den allmektige Gud er ikke å overse han og kalle han en løgner, men å elske hans ord og holde hans bud, ikke av tvang men av kjærlighet fordi Han elsket oss først.

Dette er min bønn i dag: Herre, lær meg å kjenne dine tanker. Lær meg å elske ditt ord. Tukt meg, ja, bøy & tøy & knekk meg til å bli slik som du vil at jeg skal være. Ikke la noe stå i veien, og hjelp meg å huske at ingen bønn er for liten for deg.
Folk som rørte opp tankene i meg til denne bloggposten: Paul Washer, Jostein Krogedahl, Elisabeth N, Dennis H, Caroline B.