Sannhet, hvor er Gud?

Jeg elsker Gud. Dette er ikke selvfølgelig for meg å si, det er et valg. Jeg velger å dag for dag gi Gud rett i mitt liv, for hva vinner om ikke Gud vinner? Hvilket ord gjelder for meg om ikke Guds ord gjelder og står fast? Mitt forhold til Gud er basert på sannheter som jeg har måttet konstatere opp gjennom tiden, og de fleste sannhetene er "basic-dummy" sannheter som: "Om jeg tror på Jesus, så tror jeg også på hvert skrevet ord - for Jesus selv bekreftet det under bergprekenen" (matt 5).

Let's break it down: Han jeg tror er Gud har sagt at ordet sannelig er sant, ergo: Om jeg tror på Gud/Jesus, så tror jeg på ordet.

Alt avhenger dog av tro. Uten tro hadde jeg ikke hatt grunnlag for denne bekjennelsen, derfor sier bibelen: For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. (rom 10,9)

Livet er så ufattelig fullt av valg at jeg skremmes ofte. Ett valg kan føre et folk til grunne, og ett valg kan gjøre livet komplett. Når man tar valget om å gjøre mot Guds vilje (det er ALLTID et valg), så er det ikke sånn at man mister sin frelse. Man blir ikke frafallen av å gjøre mot Guds vilje.

Det fins dog et "aber", eller et "men" om du vil...

Synd og opprør har følger. Følgene av synd fra Guds side er fiksa på korset, Gud kommer ikke lenger i hu den synd som er oppgjort (merk: oppgjort). Men vær forsiktig med å gå steder du ikke vil at andre skal følge etter, for i livet er vi alle en representant for Kristus og dermed forbilder, og små føtter kan finne på å følge etter oss. Vær forsiktig med hvor du lar øynene dine falle, for det er det andre glanset på pornoen som vekker begjæret fra vår døde natur.

Vi er fri til alt, men ikke alt gagner. Valg fører enten til liv eller død for enten deg selv eller andre. La oss ikke føre våre søsken i grøfta fordi vil bruker med tid på mac'en enn med Gud (dette gjelder dog også pc-brukere).

Det er ikke den ene synden som fordømmer oss, men det er summen av alt vi tillater oss. Vi "fader" sakte men sikkert bort fra Gud og hans kjærlighet, og vi lurer på hvorfor vi ikke erfarer Ham i livene våre? Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt når jeg tenker meg om...

Kristenheten står med facebook i hånden og lurer på hvorfor Gud er fraværende.


Den vi gir tid lar vi få grobunn i vårt hjerte... Man blir mer glad i en venn når man tilbringer kvalitetstid sammen med den personen. Man blir mer glad i Gud når man leser hans ord og tar det til seg. Når man ser Guds løfter kan man ikke gjøre annet enn å løfte hender! Når jeg ser Guds frelsesplan gjennom bibelen blir jeg stum av ærefrykt. Men Gud tvinger seg ikke inn til de som ikke vil ha noe med han å gjøre - dette gjelder også oss som betegner oss som kristne.

Hvilken mektig Gud vi har.

La meg avslutte med en "Basic-dummy" sannhet: "Facebook ≠ Guds ord" (≠ betyr: er ikke lik).


Innflytelser til denne bloggen: Casting Crowns - Slow Fade (tekstutdrag), Norvald, hele Tao.