Stillhet

Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hva vil du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har sviktet din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen.
1kong 19, 9-13

Jeg tror Gud ofte er å finne i stillheten. I bønn.

Jeg har i samtaler over kaffekoppen/telefon den siste tiden kommet over temaet stillhet. Jeg er i en tilværelse hvor alt rundt meg bråker, alt vil ha oppmerksomheten min. Jeg merker at jeg går rundt anspent og med hevde skuldre hele tiden, og når jeg kom hjem til hjemplassen min i dag merket jeg at skuldrene senket seg og jeg pustet dypt inn.

Senere på kvelden tok jeg meg en tur langs en vei jeg tilbrakte mye tid ved i min oppvekst. Veien førte meg til et sted med utsikt over bygda, og på det stedet gikk jeg ned på kne, pustet dypt inn og ba en enkel bønn: "Gud. Her er jeg. Kom."

Og på det stedet, hvor jeg hadde lekt og herjet mye i min barndom, kom Gud.
Det var stille, og Gud talte til meg gjennom stillheten. Han gav klarsyn, visjon, nytt mot og oppmuntring.

Søk stillheten.

I stillheten er man ærlig, det fins ingen maske, ingen høythevdende proklamasjoner eller tøffe fraser man roper ut. I stillheten er det bare du og Gud. Du med din bagasje, og Gud med sin nåde og veldige kjærlighet.

Ord blir få når hærskarenes Gud møter en stakkarslig brautende nordlenning på kne litt oppi bakken fra barndomshjemmet, men ordene trengs ikke. Gud er.